I protestantiske kirker feirer vi ikke Allehelgensdag for å gjeninnføre katolsk helgen-tilbedelse, eller for å fremme folkereligiøst føleri av typen «alle dødes dag». Men dagen er til for å minne oss om trosvitnesbyrdet fra de troende som gikk foran oss på frelsesveien.

Inspirert fra England brer det seg i vår tid en bølge med Halloween-feiring. «Halloween» er egentlig et dialekt-sammendrag av «All Hallows Eve» (= alle helliges aften). På norsk kunne vi kanskje erobre det engelske ordet for en mer genuint kristen tenkemåte?

På kalenderen er Allehelgensdag plassert på første søndag i november. Og kommende søndag er det saligprisningene i Lukasevangeliet som er prekentekst. Matteus gir oss i Bergprekenen åtte saligprisninger, hvorav den åttende gjentas og utdypes i nummer ni. Men i Sletteprekenen hos Lukas er det bare fire saligprisninger. De er til gjengjeld utdypet med fire verop, som står like etter vår tekst.

Alle saligprisninger begynner med flertallsordet «salige» (gr: «makárioi», hebr: «asjreí»). Det inkluderer i Bibelen flere betydninger samtidig: velsignet, glad og lykkelig, veldig heldig, privilegert, favorisert.

Sletteprekenen har tett med paralleller i Bergprekenen. Også saligprisningene hos Lukas har paralleller hos Matteus. Men noen forskjeller faller også i øynene. Vi bør ikke neglisjere Matteus-parallellene på søndag. Men det er ordlyden hos Lukas som er søndagens tekst.

Et hovedspørsmål i både Bergprekenen og Sletteprekenen er hvem Jesus egentlig taler til. Svaret er: Til troende disipler. I Sletteprekenens innledning (se Luk 6,17) står det at det samlet seg to flokker foran Jesus: «en stor flokk av disiplene hans» pluss «en stor........

© Dagen