Jesus befinner seg i kommende søndags evangelietekst midt i en stormfull stridssamtale med vekselvis fiendtlige, vekselvis skeptiske, og vekselvis mer sympatisk innstilte, samtalepartnere. To ganger har Jesus sagt setninger som fikk våkne løvhyttefestdeltakere til å oppdage at Jesus brukte det gammeltestamentlige gudsnavnet «jeg er» om seg selv (se vers 24 og vers 28 like foran vår tekst). Og da var det ikke fritt for at mange trodde på Jesus (se vers 30). Så fortsetter Johannes slik:

31a Jesus sa da til de judeerne som var kommet til tro på ham:

Det greske ordet «ioudaioi» er avledet av stedsnavnet Judea og kan enten bety «judeere» (til forskjell fra «galileere») eller «jøder». Jeg velger her oversettelsen «judeere», fordi vi i Johs 7 og 8 befinner oss i Judeas hovedstad, Jerusalem, under løvhyttefesten. Samtalene handler om temaer fra løvhyttefestskikkene. Men de er også ofte preget av geografisk spenning mellom hovedstadens judeere og de tilreisende galileerne (se 7,1–15, 7,52 og 8,48).

D. A. Carson går nyansert igjennom de over 70 ioudaioi-stedene hos Johannes og skriver (s 141f) at vi finner «geografisk fargelegging» av begrepet i kapittel 7–8. Det vil si at oversettelsen «judeer» må være å foretrekke.

Nå var det faktisk Galileas jøder som kjente den romerske hellenistkulturen best, mens Judea og Jerusalem var mer fiendtlig innstilt. Denne fiendtligheten rammet også Jesus, enda budskapet hans ikke var hellenistisk, men genuint gammeltestamentlig og jødisk.

Jesus taler, står det, til judeere «som var kommet til tro på ham» (gresk perfektum partisipp krever norsk pluskvamperfektum). Kommentarene har lange drøftelser av hva dette trosbegrepet kan........

© Dagen