For litt over femten år siden, gikk jeg fra å hete Kristina med K til Kristina med stor M. For Mamma. Jeg husker enda den revolusjonerende tanken jeg fikk rett etter fødselen. Jeg satt igjen i badekaret med mer kaldt enn varmt vann, ristende som et aspeløv full av adrenalin, mens jordmor og den nybakte faren var oppslukt i den vakre skapningen som hadde kommet svømmende. 

«Jeg er ikke lenger den kvinnen jeg var. Jeg er nå en kvinne som har født.» 

Min barndoms største frykt for framtiden, på delt førsteplass med mensen og første kyss, var nå beseiret. Det satt seg som en pilar i mitt eget selvbilde, og det fikk meg til å føle ting jeg aldri hadde følt før; en følelse av uovervinnelighet, en dyp beundring av kroppens kapasitet og totalt utmattelse. Samt en erkjennelse av å måtte bli kjent med meg selv, kroppen min og min egen virkelighet på nytt. 

© Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet. Kopiering av materiale fra Dagen for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale. Dagen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Pressens faglige utvalg Redaktørplakaten Personvern og informasjonskapsler Dagens etiske husregler

Administrerende direktør:Christer Skoge

© Dagen