Å gå en tur på skogsveiene i Østmarka er ikke som å gå opp den steinete stien til Gaustatoppen. Heller ikke som å vandre rundt på fjellene i Rissa og se utover mot Atlanterhavet. Denne våren har jeg likevel opplevd at også det spirende livet i Østmarka kan fascinere. Det har en form for skjønnhet som kan stemme sinnet til andakt. Når sola skinner over grønnkledde åser, kjenner jeg dessuten igjen synsinntrykkene fra barndommens rike. Og når jeg hører fuglene kvitre, befinner jeg meg i tankene på en skogsvei i Skogn rundt 1960. Kanskje hadde vi nettopp avsluttet skoledagen med dette Blix-verset:

«No soli bakom blåe fjell sitt ljose andlet gøymer, og mørker over heimen fell og jordi ligg og drøymer. Gud, lat di åsyn lysa ned, så heilag fred inn i vårt hjarta strøymer.»

Dette verset har jeg nå noen ettermiddager nynnet på. Jeg tror nynningen uttrykker noe på det indre plan. Noe bare Gud kan skape i hjertene. En troens respons på Guds skapergodhet. En glede over skapernåden. Et ekko i sjelen av storheten ved å være et menneske i Guds verden. Jeg observerer Guds fotspor. Jeg ser glimt av Guds allmakt.

Gud gi at jeg alltid bevarer denne sansen for Guds storhet i skaperverket!

Men stans litt! I........

© Dagen