I januar gjorde et debattinnlegg av Martin Hagen sterkt inntrykk på meg. Den tidligere lovsangslederen beskrev hvordan han ble utbrent og til slutt forlot pinsemenigheten han var en del av. Det mest ransakende var hans beskrivelse av hvordan lovsangen sluttet å ha den emosjonelle effekten den hadde før:

«Musikken var alltid stedet hvor jeg opplevde Gud sterkest. Jeg vet jeg ikke var alene om den følelsen: tårene, det åpne hjertet, øyeblikket av eufori. Men sannheten er at jeg aldri har kjent det gudsnærværet igjen. Jeg har prøvd. Løftet hendene, koblet meg på. Men det har vært stille. Det er trist. Og litt skremmende. Det har fått meg til å spørre: Hadde jeg egentlig den relasjonen til Gud jeg trodde? Eller var det bare atmosfæren? En kollektiv følelse? En form for massesuggesjon?»

Hagens spørsmål treffer kjernen i den karismatiske erfaringen. Som tidligere medlem av Levende Ord husker jeg selv både de sterke følelsene – og tomheten når de uteble. Hagens antakelse synes å være at «øyeblikket av eufori» er det samme som å oppleve Gud. Men stemmer det?

For meg har det vært til stor hjelp å studere fenomenet historisk. For de sterke følelsene, tårene, skjelvingen og ekstasen var ikke fenomener som oppsto i Asuza Street i 1906.

Ta teologen Thomas Müntzer (1489–1525). Han brøt med Den romersk-katolske kirken og var en stund på Martin Luthers lag. Men etter hvert ble det klart at Luther ikke var radikal nok for Müntzer.

Thomas Müntzer mente at Bibelen bare var «død bokstav» hvis man ikke hadde den levende Ånden i seg. Han begynte å erfare at Gud snakket........

© Dagen