«Når utgangspunktet er som galest, blir titt resultatet originalest». Peer Gynt går aldri ut på dato. For natt til tirsdag er det fire år siden den russiske kriger-presidenten Vladimir Putin startet den store krigen i Ukraina, og galere og galere har det gått. Vi kjenner de store trekkene, der er tallenes tale klare. Putin har erobret nesten 20 prosent av Ukrainas territorium. Men krigen har for lengst blitt en skyttergravs- og utmattelseskrig. Siden sommeren 2024 har Putins soldater rykket fram seks mil i det sentrale fylket Donetsk, og fylket er langt på vei gjort ubeboelig.

Krigen er selvsagt verst for ukrainerne, som er dømt til å slåss for seg selv og sin frihet. Men krigen rammer i økende grad også russerne hardt. Her — desverre — ligger den eneste kimen til håp, at det blir så ille for russerne at Putin må gi opp. Tapstall er statshemmeligheter på begge sider, men vestlige analytikere regner med at Russland taper rundt 1000 soldater daglig, som de dytter inn i den kjøttkverna som krigen er. En million russiske soldater skal være drept, invalidisert, eller blitt borte, rundt 325 000 av dem er døde. 

Alt inkludert– under 1000

Den store krigen i Ukraina har nå vart lengre enn 2. verdenskrig i Sovjetunionen, i Russland kjent som Den store fedrelandskrigen. Her ble rundt 27 millioner mennesker fra Sovjetunionen drept, enten på slagmarken, av sult, og sivile i krigshandlinger. Men det var tross alt en mobiliserende krig, man slåss for egen overlevelse, og sto igjen som seierherrer.

Derfor er det en annen krig som er en mer fornuftig sammenlikning med Ukraina-krigen, den sovjetiske krigen i Afghanistan fra 1979 til 1989. Krigen krevde offisielt 15 000 sovjetiske soldater livet, selv om det virkelige tallet kan være 30 000. Og nobelprisvinner i litteratur Svetlana Aleksijevitsj har skrevet opprørende om alle de unge som kom hjem i sink-kister. Lukta av død var sink, og krigen var enda en spiker........

© Dagbladet