For 80 år og éi uke siden tok Besta, farmora mi, på seg det aller fineste hun eide. Under krigen fant hun et stort stykke blått stoff på låven. Hun brukte år på rike broderier i mønsteret fra Ørskog-bunaden, sunnmørsbunaden som ble landet mest utbredte etter at kronprinsesse Märtha fikk sin.

8. mai 1945 gikk Besta ut i bygda for å feire freden. Da møtte hun Besten for første gang.

Sandra Lyngs drømmebluser er ingens familiehistorie, men de er så fine at de er helt utsolgt i flere runder. Artisten som er blitt klesprodusent har kastet seg på en stigende trend, der norske kvinner varierer uttrykket på bunaden sin med fargerike skjorter, hårpynt og silkeskjerf. Blusene er åpent inspirert av bunadsskjorta i form og stil, men med nye farger og broderier.

Respektløst og skrekkelig drittprodukt, raser kritikerne. Men respektløst mot hvem, egentlig?

Kritikken går langs tre akser: Blusene hører ikke til bunaden opprinnelig. De er sydd utenlands. Og den rimeligste varianten av skjortene er laget av polyester.

La oss først dvele ved tradisjonalismen. Bunaden er nemlig ikke så tradisjonstro som du kanskje tror.

Jeg bruker ikke Bestas koneskaut, som dekker alt håret og rammer ansiktet stramt inn. Og jeg velger røde strømper, opprinnelig forbeholdt ugifte kvinner. Fordi jeg synes det er fint. Jeg vurderer å skaffe meg ei fargerik silkeskjorte og et hårbånd. Og jeg gjør alt dette i visshet om at Hulda Garborg ville applaudert om hun så det.

Bunadens mor var nemlig ikke så opptatt av at bunaden skulle være lik de gamle folkedraktene, men mente de måtte justeres for å kunne brukes. For henne var bunaden et nasjonalistisk prosjekt, hun lot seg inspirere av gamle mønstre og satte dem sammen i drakter tilpasset den moderne kvinne - for drøyt hundre år siden. Selv brukte hun gjerne........

© Dagbladet