«Thank you», «sorry», og «hello» er språkbruk jeg hører ukentlig som student i Oslo.

Som kinesisk adoptert til Norge ser ikke folk på meg som «norsk». Jeg er en turist eller en internasjonal student. Men jeg har vokst opp i en hvit, norsk familie i Nord-Norge, og er like norsk som alle andre nordmenn.

Hva er det som gjør at vi her i Norge ser på mennesker og avgjør på grunnlag av utseende om noen snakker norsk eller ikke? Og hva gjør det egentlig med meg og alle andre utenlandsadopterte som opplever å ikke få en tilhørighet i det eneste landet og kulturen vi kjenner?

De små interaksjonene vi som regel har i løpet av en dag, skjer for meg støtt og stadig på engelsk. Medstudenter på universitetet i Oslo tror jeg er en internasjonal student. Når jeg holder opp døra for noen, eller blir dultet borti, er ikke svaret «unnskyld» eller «takk», men «sorry» og «thank you».

Hvis jeg så hadde vært en internasjonal student, hadde jeg ikke skjønt «takk» og «unnskyld» på norsk?

Når jeg er på utenlandsferie og det er passkontroll i Norge, blir jeg ofte dobbeltsjekket. De spør meg på engelsk om de kan få se på passet mitt.

De tenker nok «hvorfor står hun i køen til norske pass? Hun står nok feil, la meg hjelpe henne».

Flere ganger har jeg stått bak mennesker med annen etnisk bakgrunn enn norsk. De sjekker ikke personer som ser ut som de kan komme fra Vest-Asia. Jeg påstår ikke at........

© Dagbladet