Mandag flytter den norske skravleklassen til Sørlandet. Politikere, journalister, kommunikasjonsrådgivere, organisasjonstopper, lobbyister, direktører, forskere og folk som har «samfunnskontakt» i stillingsbeskrivelsen, trekker mot Arendal. 

Der bruker de fem dager på å treffe mennesker de møter hele året. Hvis du har lyst til å henge med; glem det! Ikke et hotell er å oppdrive i Arendal, men du kan bo i Grimstad, for 17 000 kroner uka.

Viljen til å snakkes er imponerende. I skrivende stund rommer programmet 2261 arrangementer. Regner vi tolv aktive timer om dagen, blir det nær 38 arrangementer i timen. Det finnes knapt en samfunnsutfordring som ikke skal belyses av et panel på fire, ledet av en tidligere journalist, med vannflasker på bordet og sju minutter igjen til spørsmål fra salen.

Nå skal «alle»ha denne

Arendalsuka kaller seg en demokratifestival. Alle de offisielle arrangementene skal være åpne og gratis. Det er bra. Terskelen for å høre en statsråd eller utfordre en stortingspolitiker, er lavere her enn i de fleste av landets maktbygninger.

Farlig jakt på syndebukker

Men åpen dør er ikke det samme som lik adgang til makt.

Alt ved uka – programmet, språkbruken, invitasjonene, møtebookingen og navneskiltene – forteller at dette først og fremst er en fagmesse for politisk påvirkning, med et folkelig publikumstilbud på slep. Feltforskning viser at flertallet er politiske profesjonelle fra organisasjoner, selskaper, partier, tenketanker og PR-bransjen.

Den norske statsviteren Stein Rokkan oppsummerte en gang maktfordelingen i det organiserte Norge slik: «Stemmer teller, men ressurser avgjør.»  Rokkan ville kjent igjen mekanismen i Arendal. Der stiller korporatismen i sommerskjorte på brygga med et glass i hånda.

I statsvitenskapen heter det korporativ pluralisme. På dagligspråk betyr det hver interesse, sin organisasjon. Makt handler om å få viljen sin. Og det gir god fart på veien hvis man klarer å bestemme hva problemet er og hva løsningen er.

Det er ikke noe skittent ved at politikere og organisasjoner snakker sammen. Tvert imot. Politikere trenger kunnskap utenfra. Journalister trenger kilder. Organisasjoner trenger muligheten til å forklare hva vedtakene på Stortinget gjør med virkeligheten utenfor.

Problemet oppstår når profesjonell tilgang til makta........

© Dagbladet