Mine to sønner ligger begravd her, rett under her, sier mannen og peker fortvilt. Han har sittet foran ruinene og holdt vakt i to dager nå, men fortsatt har ingen hjelp kommet. Han tror barna lever, men nå vet han ikke lenger. Hvorfor kommer det ingen? Historier som dette florerer på sosiale medier i hopetall nå. Mens jeg scroller meg gjennom skjebnene og historiene, blir jeg kvalm og uvel. 

Lokalbefolkningen fortviler: - Føles uvirkelig

Fortvilelsen til venezuelanerne er helt enorm og ufattelig. Og nå som håpet om å finne levende i ruinene dabber av, skjer noe annet. Et voldsomt raseri er i ferd med å bre seg. Raseriet over at hjelpen aldri kom, av at tusenvis av overlevende endte opp med å dø mens de ventet på hjelp. 

– Det er litttabubelagt

«De har forlatt oss. Vi er overlatt til oss selv», sier en mann om myndighetene til Irish Times.

Venezuela befant seg allerede i en dyp økonomisk, politisk og sosial krise. Nå har jordskjelvet utløst en enorm humanitær katastrofe. Titusener er savnet, og så langt er minst 1500 bekreftet omkommet. Overlevende leter fortsatt etter familie og naboer under betong og ruiner, uten maskiner eller organisert hjelp. Dødstallene stiger kontinuerlig og forventes fortsatt å stige betraktelig. 

- Graver med bare hendene

Allerede nå spør mange hvorfor ikke de var forberedt på en krise som denne. Hvorfor har ikke boligbyggene i det jordskjelvutsatte landet deres hatt sterkere armeringsjern, slik at byggene ikke klapper flatt sammen? Det er et av flere kritikkpunkt som rettes mot myndighetene. Særlig av de over syv millioner venezuelanere som har forlatt landet siden masseutvandringen skjøt fart rundt 2015, og som i fortvilelse har vitnet tragedien utspille seg de siste par dagene. 

Venezuela har opplevd dette før. I 1999 tok flom og jordskred flere tusen menneskeliv. Katastrofen omtales fortsatt bare som «La Tragedia».........

© Dagbladet