Det har som vanlig vært nok av nyheter å jobbe med for Dagbladets reportere denne uka. Heldigvis for oss alle ser det ut som atommaktene India og Pakistan begge klarer å besinne seg, og at faren for storkrig er redusert. Det tror jeg vi alle skal være svært takknemlige for.

Som vanlig blir jeg veldig glad når jeg hører fra dere lesere. Skriv en e-post til bca@db.no - alle får svar, uansett om det er ris eller ros. Innspill fra dere lesere er svært viktige skal vi hele tida forbedre oss og være relevante her i Dagbladet.

Og når den største nyheten vi kunne dekket denne uka ikke skjedde, nemlig en storkrig mellom to atommakter, så begynner jeg denne ukas gjennomgang med rettssaken mot Gjert Ingebrigtsen (59).

Etter uker med tøffe forhandlinger i Sør-Rogaland tingrett, som garantert må ha vært svært krevende for alle de involverte familiemedlemmene, la påtalemyndigheten denne uka ned påstand om to og et halvt år i fengsel for den meritterte friidrettstreneren.

Han er tiltalt for mishandling i nære relasjoner mot sønnen Jakob (24) og datteren på 19 år, og aktoratet mener det har vært et «mishandlingsregime» i familiehjemmet over flere år.

Forsvarerne John Christian Elden og Heidi Reisvang har på sin side argumentert for full frifinnelse og hevder at Ingebrigtsen ikke har gått utover sin rolle som far på en måte som er straffbar. Saken har splittet familien, og flere søsken har vitnet på begge sider.

Er det mulig at alle i familien mener de fullt og helt forteller sannheten, og gjenforteller sine opplevelser, men at det likevel kan oppleves veldig forskjellig for publikum? Og at ingen nødvendigvis lyver bevisst?

I teorien er dette fullt mulig.

Det er vel kjent at vitner til hendelser kan komme med relativt forskjellige beretninger om hva de så og opplevde i ettertid. Det er en helt egen gren i psykologien, vitnepsykologi, som omhandler dette fenomenet; at en og samme hendelse kan oppleves vidt forskjellig for de involverte, og at de også over tid kan endre oppfatning av hva som egentlig hendte.

Menneskers hukommelse er på ingen måte fotografisk. Hva slags situasjon man var i da noe hendte, kan påvirke minnet. Det samme kan samtaler med andre gjøre, også. Og vi vet alle hva tida kan gjøre med minner. Og tenker man mye........

© Dagbladet