Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er juni og Pride markeres over hele landet. I år ble jeg spurt om å holde appell under Valnesfjord Pride (det er fjerde året bygda markerer Pride), og på lørdag holdt jeg en appell om å være skeiv på bygda:

Det er ikke alle småsteder som markerer Pride, som har tatt inn over seg hvor viktig det er – særlig på bygda. Jeg har vokst opp på bygda og vet at å bo på et lite sted hvor alle kjenner alle har sine ulemper, men også sine fordeler. Å bo på bygda er å være synlig, alle særegenheter vises godt og det krever større mot å vise hvem man er enn det gjør i byen. Men å bo på bygda betyr også å bli sett, man blir lagt merke til, man passer på hverandre. Så er det en hårfin balanse mellom å bry seg og å legge seg FOR mye borti andres saker.

Når jeg forteller at jeg vokste opp som et skeivt barn i Steigen på 80-tallet, er det nok mange som tenker at det ikke kan ha vært lett. Det er ikke så rart. I en liten bygd på den tiden var det ingen åpne skeive. Derfor er det viktig for meg å fortelle at jeg vokste opp helt uten skam over å være lesbisk. Allerede som 8-åring visste jeg at jeg likte jenter bedre enn gutter. Selv om jeg holdt det for meg selv ganske lenge, og selv om jeg til tider følte meg som den eneste skeive i hele verden, så visste jeg at jeg var like mye verdt som andre. Mine foreldre hadde nemlig skeive venner. Det lærte meg to ting: jenter kan forelske seg i jenter og gutter kan forelske seg i gutter, og mine foreldre er glad i slike mennesker – altså er de glade i meg, selv om jeg er lesbisk.

Jeg hadde flaks. De skeive vennene våre kom på besøk, de klinte til og med i sofaen vår. De ble forbildene mine lenge før jeg visste hva et forbilde var. Da jeg kom ut av skapet ovenfor foreldrene mine som 20-åring, kom det ikke som en overraskelse på dem, og pappa holdt tale til meg. Jeg følte meg ubetinget elsket av min egen familie. I Steigen spredte ryktet om at jeg var ute av skapet seg raskt, og jeg opplevde støtte og forståelse fra de aller fleste. Det gikk fint an å være skeiv Steigenværing, selv på slutten av 90-tallet!

Hvor mye flaks jeg hadde skjønte jeg ikke fullt og helt før jeg fikk mine egne skeive venner. De kunne fortelle om vold, utenforskap og om å bli kastet ut av familien fordi de var skeive. Det skal ikke være flaks som avgjør om skeive føler seg velkomne i samfunnet generelt og på bygda spesielt! Derfor har jeg i voksen alder kjempet for at skeive skal få de samme rettighetene som heterofile. Jeg kjempet for å få gifte meg i kirka før det var lov, jeg kjempet for å kunne bli mamma, og igjen hadde jeg........

© Avisa Nordland