Kommentar

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Svalbardði fundinn». Med disse ordene i en islandsk krønike fra 1194 begynner den skrevne historien om Svalbard. Ingen kan med sikkerhet si at dette handlet om samme øygruppa; Svalbard betyr «kald kyst» og kalde kyster finnes det mange av. Lenge het da også øygruppa Spitsbergen, navnet den fikk av den nederlandske sjøfareren Willem Barentz.

I dag er det nøyaktig 100 år siden Svalbard formelt ble en del av Norge. 14. august 1925 begynte Svalbardtraktaten formelt å gjelde, og samtidig skiftet øygruppa navn fra Spitsbergen til Svalbard. Det var viktig for Norge å knytte an til historien og understreke at norske og islandske fangstfolk hadde vært der først.

For det var slett ikke gitt at Norge skulle få kontrollen over Svalbard. Ei heller at det var Svalbard vi ville ha. Under første verdenskrig var Norge nøytral, men en rekke norske skip ble torpedert i alliert tjeneste. Ved fredsforhandlingene i Paris mente derfor Norge at det var naturlig å bli belønnet, primært med en tropisk koloni, eller en del av Murmansk-kysten.

Det vant lite gehør under forhandlingene og delegasjonsleder Fritz Wedel Jarlsberg hadde heller ikke full oppbakking for sine krav fra regjeringen. Det ble derfor fort klart at det beste man kunne håpe på var Spitsbergen, et arktisk ingenmannsland som ingen av stormaktene så noen verdi i.

Det fantes ett unntak, Russland. Også den russiske aktiviteten på øygruppa gikk flere hundre år tilbake og russerne mente derfor de hadde like stor historisk rett til Spitsbergen som Norge. Men Russland var blitt til Sovjetunionen, hadde sluttet separatfred med Tyskland og var utelukket fra forhandlingene.

En ung og liten nasjon langt mot nord ble dermed den perfekte løsning for å fylle et hull på kartet, uten at stormaktenes interesser ble utfordret. At Svalbard-traktaten ga alle land like rettigheter på Svalbard, tross norsk overherredømme, understreket dobbeltheten ved «gaven» til Norge.

For mange nordmenn var nok Svalbard en skuffende erstatning for tapene under første verdenskrig. Sett i ettertid var det antakelig det beste som kunne skjedd. Alle kolonier er for lengst egne land og en utvidelse av norsk territorium inn på Kolahalvøya ville over tid uunngåelig ha ført til krig med Sovjetunionen.

Sovjetunionen var heller ikke fornøyd med at Norge fikk Svalbard. Russerne hadde som skrevet selv gjort krav på området, Grumant som de kalte det. Fremdeles hevder russerne at de var først og at både navnet Svalbard og det norske overherredømmet er en tilsnikelse, men i 1935 underskrev Sovjetunionen likevel Svalbard-traktaten og aksepterte norsk kontroll.