Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Einar Rebnis kronikk om KI-forskeren Maya Ackerman fikk meg til å undersøke flere av de uttalelsene og argumentene som, slik jeg leser hans egen kronikk, ser ut til å ligge til grunn for kritikken av henne. Da jeg oppsøkte de samme uttalelsene i sin opprinnelige sammenheng, møtte jeg ikke først og fremst en debatt om Israel eller sionisme, men en diskusjon om hvordan kunstig intelligens lærer av menneskelige mønstre. Jo mer jeg undersøkte Mayas egne uttalelser i kontekst, desto vanskeligere ble det å se hvordan flere av konklusjonene Rebni trekker om hennes motivasjon og hensikter følger av det hun faktisk sier. Samtidig åpnet det seg en langt større problemstilling: Hva skjer dersom kunstig intelligens ikke bare lærer av vår kunnskap, men også av våre fordommer, våre konflikter og våre kulturelle blindsoner?

Maya Ackerman er jødisk, proisraelsk og sterkt opptatt av antisemittisme. Det betyr naturligvis at hun ser verden gjennom sine erfaringer, slik palestinere ser verden gjennom palestinske erfaringer, ukrainere gjennom ukrainske erfaringer og andre grupper gjennom sine historiske erfaringer. Dette gjør ikke hennes perspektiv automatisk riktig, men det gjør det heller ikke illegitimt. Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke hvem hun er, men om problemet hun peker på faktisk eksisterer.

I Rebnis fremstilling blir Ackerman i stor grad lest som en aktør som ønsker å påvirke kunstig intelligens for å fremme et bestemt politisk narrativ. Men når man går til de uttalelsene han bygger på, fremtrer et mer sammensatt bilde. Ackerman beskriver KI som en ny arena hvor jødiske miljøer må engasjere seg mer aktivt, og hun uttaler at det nå........

© Avisa Nordland