Kronikk

Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når barna dine blir syke, er du villig til å gjøre nær hva som helst for å hjelpe dem. De siste årene har jeg ofte tenkt på de som ikke har krefter til å kjempe mer om hjelp til sine barn. Jeg er spent på om stortingskandidatene i nord vil engasjere seg for de som ikke klarer å i fakkeltog.

Vi hadde et alvorlig sykt barn med spiseforstyrrelser, men ble kastet mellom fastlege og spesialisthelsetjeneste som ikke hadde kapasitet til å ta imot på flere måneder. Det offentlige oppfordret oss til å takke ja til en privat helseaktør. Denne tilbyderen viste at de gjerne holdt vår datter på lista over pasienter, samtidig som heller ikke de kunne tilby hjelp før etter flere måneder, i form av én time på et hotellrom.

Siden pandemien er det betydelig mange flere familier som har fått merke den voldsomme økningen i spiseforstyrrelser blant barn og ungdom i Norge. Sykdommen og behandlingen griper svært omfattende inn i hele familielivet. Det er også en sykdom som ofte tar mange år å bli frisk av.

Avgjørende for at vi til slutt fikk hjelp, var at jeg gjennom nettverk fant ut jeg burde be om spiseteam og hvem jeg skulle trygle. Det offentlige foretrekker en såkalt foreldrebasert terapi (FBT), som krevde enorm innsats døgnet rundt av hele familien. Som foreldre fikk vi kun hjelp de første par månedene fra spiseteamet på sykehuset i fylkeshovedstaden. Selv om hun ble bedre et års tid, ble hun etter hvert så dårlig igjen at hun måtte legges inn på den ène spiseenheten i helseforetaket.

Før vår datter omsider fikk behandling i det offentlige, var nettsiden for gratis rådgivning for spiseforstyrrelser (nettros.no) livsnødvendig for at vi skulle redde henne. Men også underveis i prosessen har denne nettsiden og de frivillige som står bak, vært de eneste som har kunnet hjelpe oss med spørsmål og råd og tilbudt samtalegrupper til oss som pårørende.

Selv om regjeringen uttalte etter pandemien at spiseforstyrrelser skulle få høyere prioritet, så hjelper det lite når ressursene som brukes til dette i nord er altfor knappe. Marginale ressurser og lavterskeltilbud og lang tid fra henvisning fra fastlege til........

© Avisa Nordland