Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det skjer overalt. På treningssenteret, på jobb, i vennegjengen. Du hoster litt ekstra grovt, og så kommer det fra sidemann: «Har du kols, eller?» Noen blir andpustne etter å ha løpt til bussen, hiver etter pusten, kanskje hviner det til og den samme kommentaren kommer. Trolig etterfulgt av latter. Det er blitt en frase, en spøk. Men for om lag 280 000 nordmenn er ikke kols en vits. Det er en livsvarig, dødelig sykdom. Og måten vi snakker om den på, gjør den ikke enklere å leve med.

Kols er ikke en sykdom som møter mye empati. Den er tett forbundet med skam. Mange tenker at dette er en «selvforskyldt» sykdom, at de kunne unngått den om de bare hadde tatt bedre valg. Det gjør at mange pasienter vegrer seg for å fortelle om diagnosen sin. Det er en sykdom mange skjuler, fordi de frykter å bli dømt. Både av helsepersonell, sine nærmeste og storsamfunnet.

Men her er realiteten: Omtrent én av fem med kols har aldri tatt en røyk. Mange har utviklet sykdommen på grunn av arbeidsforhold, luftforurensning eller genetiske faktorer. Og så da, hva med de som faktisk har røkt, eller på annet vis tatt livsvalg som har ført dem dit de er i dag, har de mindre rett på behandling og respekt? Kreftpasienter får ikke spørsmål om de kunne ha unngått sykdommen sin. Hjertepasienter........

© Avisa Nordland