Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Bodø har lenge hatt rykte på seg for å være en ganske lite litterær by. Å lese en bok om livet i Bodø, som verken er krim eller sakprosa, har ikke vært hverdagskost. Nå har imidlertid Ebba Eiring med sin første voksenroman “Hjelpeløst nordaførr”, skjenket Johan Arnt Strøm-generasjonen en nostalgitripp de kanskje ikke visste at de trengte. Forfatteren skriver seg med dette rett inn i Bodøs voksende litterære kanon, med et poetisk, sårt og skarpsynt portrett av hjembyen sett med fraflytterens øyne.

Frida er kommet hjem til Bodø i forkant av broren Mads sin 40-årsdag. Der Mads er etablert med samboer, barn og hus, forlot Frida byen etter videregående. Nå er hun rundt 30 år og i ferd med å etablere seg med sin litt streite søring-samboer i Oslo. Samtidig har faren flyttet til et hjem for demente. Når Frida og broren drar til det tomme barndomshjemmet, vekker det et vell av minner fra oppveksten i Bodø på begynnelsen av 2000-tallet. Enhver med et minimum av kjennskap til byen, vil ha stor glede av Eirings mange drypp av klassisk Bodø-folklore: Flystøy, burøylukt og ferske reker på moloen. Å leie DVD på Olakiosken, å bryte seg inn i svømmehallen, å ha en mening om The Wood. Dette er lattervekkende, gjenkjennelig og treffsikkert.

Hovedpersonens uavklarte forhold til egen oppvekst og familie gir konnotasjoner til mang en samtidsroman om brokete oppvekstforhold og svunnen ungdomstid, og er sånn sett ikke unik. Historien i “Hjelpeløst nordaførr” har likevel potensial. Særlig gir den underliggende usikkerheten og ambivalensen mellom Frida, familien og samboeren en tone av spenning mellom karakterene. Dette skulle jeg gjerne sett utbrodert enda mer, og........

© Avisa Nordland