Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Og den handler om tid.

For ved akutt hjerteinfarkt er tid ikke en administrativ variabel. Tid er hjertemuskel. Hvert minutt som går før en tett blodåre åpnes, øker risikoen for at mer hjertevev går tapt. Det tapte vevet kommer ikke tilbake. Konsekvensen kan være dårligere pumpefunksjon, hjertesvikt, redusert arbeidskapasitet, mer medisinbruk, flere innleggelser og et liv som aldri blir helt det samme.

Derfor er det medisinsk riktige spørsmålet ikke bare om pasienten overlever. Spørsmålet er hvordan pasienten overlever.

Likevel har PCI-saken i Nord-Norge i årevis vært møtt med en påfallende sendrektighet og motvilje. Fra deler av Tromsømiljøet og særlig fra Helse Nord-systemet har det fremstått som viktigere å forsvare eksisterende struktur enn å ta inn over seg den medisinske realiteten for pasienter som bor langt fra dagens døgnåpne tilbud.

Et argument som stadig trekkes frem, er at overlevelsen etter hjerteinfarkt i Norge er god, og at pasientene i Helse Nord ikke nødvendigvis kommer dårligere ut på overlevelsesstatistikken enn pasienter andre steder. Det kan være riktig. Men det er samtidig et utilstrekkelig svar på det spørsmålet PCI-striden faktisk reiser.

For saken handler ikke bare om 30-dagers overlevelse eller ettårs overlevelse. Den handler om hvor mye hjerte som er reddet når pasienten først har kommet seg gjennom akuttfasen. Den handler om hvorvidt pasienten kan komme tilbake i arbeid, gå tur, bære handleposer, leke med barnebarn, gå i trapper eller leve uten tungpustethet og angst for neste innleggelse.

Å vise til god overlevelse uten samtidig å diskutere funksjonsevne, hjertesvikt, livskvalitet og langtidskonsekvenser, er å gjøre pasientene mindre hele enn de er. De er ikke bare datapunkter i en dødelighetsstatistikk. De er mennesker som skal leve videre med resultatet av den behandlingen de fikk – eller ikke fikk – da minuttene........

© Avisa Nordland