Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I siste nummer av Natur og Miljø skriver lederen for Naturvernforbundet, Truls Gulowsen, at vi må unngå en lignende utvikling som i dagens USA og styrke vårt tillitsbaserte samfunn gjennom våre påvirkningsmuligheter som å delta i debatten, bygge fellesskap og allianser. Takk til Truls for tilliten! Men det er dessverre litt blåøyd, dette, i mine øyne. Men takk for en god leder hvor han ellers skildrer de skumle antidemokratiske strømningene i Trumps USA, noe han mener vi ser tendenser til i vårt naboland Sverige også. Jeg vil hevde at Norge også er ute å kjøre, og jeg vil våge å påstå at vi trenger en top down bevegelse; det er myndighetene som må begynne å gjøre seg fortjent til tillit. Den er nemlig blitt vesentlig svekket hos Ola og Kari Nordmann, i flere år, men særlig de siste fire årene, og særlig når det kommer til natur, miljø og klima. For å peke på noen av mange eksempler:

Naturvern og skogvern står svakt, veldig bekymringsfullt svakt, i Norge. Bevaringsverdig skog flatehogges uten konsekvenser for skogeierne og skogselskapene. Nærskoger meies ned til fordel for næringsinteresser. Norge bygges ned bit for bit. Strandsonen bygges ned og privatiseres. Havene tømmes og forurenses, fjorder fylles med gruveavfall og laksedrit, verneverdig natur blir motorveier.

Forpliktende natur- og klimaavtaler legges i skuffen mot utsettelser og kjøp av kvoter andre steder. Fordi vi kan. Fordi vi er rike og bortskjemte. Vår egen klimaminister bedyrer samtidig til Klassekampen at hans største interesser er byråkrati, allsang og gaming. Ikke overraskende at natur og klima ikke står øverst på lista for en broiler rett fra olja.

Mens vår gaminginteresserte klimaminister runder spill og trår vann lider vår egen natur hard overlast og ofres på mammons alter. Dette genererer nok i høyden et skuldertrekk i klimadepartementets korridorer.

Våre rovdyr er sterkt til kritisk truet på rødlista. De utryddes for vindkraft for produksjon av olje og gass. Nær utryddede arter skytes ned for fote for å please næringer som ikke er liv laga. Vi snakker om sau og tamrein. Grønnvasking gjør ikke verden grønnere hvis noen skulle tro det.

Hvor lenge kan myndighetene se en annen vei og tåkelegge og trenere? Til neste valg? Til siste tre er hogd ned? Til havet er tømt for fisk? Til Skogen er tømt for ville dyr? Hvor lenge?

Vi naturvernere roper så høyt vi kan, vi, Truls, men enda flere må rope – enda høyere! Men dessverre, de fleste får det nok ikke med seg, det er så mye som skjer, en har nok med sitt, det er jo så mye elendighet, det er verre andre steder. Og når strømprisen overgår husleia og jeg ergrer meg over bensinprisen og lurer på når jeg skal få dratt til Sverige for å handle billigere kjøtt, så kan jeg ikke redde verden samtidig, det er klart.

Eva Joly og Nina Witoszek snakker om norske tillitspatologier. Vi er naive og godtroende inntil det stupide. Vi har til nå trodd at myndighetene vil oss vel, at de gjør det beste for fellesskapet ut fra et utilitaristisk prinsipp. Men dette blåøyde bildet er i ferd med å slå sprekker. Tilliten til norsk forvaltning av naturen er blitt nokså tynnslitt, i hvert fall hos oss som følger litt med i timen. Vi opplever henleggelser, treneringer, spill for galleriet og å bli tiet i hjel med alle overmaktens virkemidler. Myndighetene har svekket velgernes tillit i mange år gjennom norsk variant av korrupsjon; nepotisme, kameraderi og bygdedyret som styrer norsk forvaltning. I lille Norge er alle broren til tanta til noen som kjenner noen som. Det er hensyn å ta. Hva vil folk si. Hvilke represalier venter fra de rådende elementer i lokalmiljøet dersom jeg ikke holder kjeft?

Demokratiske rettigheter blir ignorert i Norge. Ytringsfriheten er kneblet med mange subtile virkemidler.

Politiet – den utøvende makt: Angående tips om pågående tyvjakt på ulv. Ingen tør å tipse Økokrim i frykt for bygdedyret og andre udyr på bygda. Vernere rykker likevel ut og blir sperret inne, utsatt for legemsbeskadigelse og trusler. Politimannen som dukker opp viser........

© Avisa Nordland