Kronikk

Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

En stadig kilde til undring har i mange år vært Nord-Norge-banen (NNB).

Hva i all verden kan ligge bak motstanden mot et – for Norge så selvsagt, fordelaktig og utvilsomt økonomisk positivt prosjekt?

Det har vært naturlig å regne med private interesser bak motstanden, interesser som vil tape – eller tror de vil tape – på en NNB. Det finnes en del slike. Vi ser jo at kapitalen på nytt styrer mer og mer innen politikken. Derfor er nevnte konklusjon nærliggende, og utgjør sikkert en betydelig del av svaret.

Men man bør se nærmere på forskjellen i realitetsoppfatning – og dermed mentalitet – i nord og sør. Man kan lett komme fram til at dette kan være den viktigste grunnen til at et 150 år gammelt prosjekt, som for enhver nasjon skulle vært en selvfølgelighet og nødvendighet, er blokkert fra sør i like mange år. Denne blokkeringen er gjennomført på alle måter et byråkrati makter. Resultatet er svære omkostninger for landet, både i form av bortkastede utredninger og av tapte inntekter.

Tapte inntekter er eksempelvis en følge av hundreårig avhengighet av unødvendig kostbar og tidkrevende transport, og i høy grad av redusert og tilbakeholdt utvikling av landsdelen. Det siste har også kostet på andre måter, fordi det har ført til unødvendige – og svært ofte lite nyttige – tiltak, i forsøk på å kompensere for de mangler elendig kommunikasjon har skapt.

Problemet oppfattes kanskje best ved å se på to forhold, nemlig hvordan relasjonen til NNB oppfattes av tre grupper, mer eller mindre fastboende i nord:

Gruppe 1 er oss innfødte i landsdelen. Gruppe 2 er innflyttede og bofaste folk fra Sør-Norge, og gruppe 3 bofaste og etablerte utlendinger. Gjør oppmerksom på at dette ikke beror på systematisk spørreundersøkelse (som uansett er mindre troverdig i slike saker), men på oppfatninger av støttespillere etter 9 års arbeid for NNB.

Blant oss innfødte finnes noen ganske få som jobber åpent for NNB ut fra fornufts- og rettferdighetshensyn. Så har vi over 80 % (iflg. meningsmålinger) som mener det samme, men ikke ønsker å fronte dette pga. generasjoners «hodet-i-veggen»-erfaringer og tung propagandapåvirkning. Til slutt har vi de få som mener NNB er feil, eller som danser for sine oppdragsgivere i sør.

Gruppe 2, fastboende «søringer», varierer mer i sitt forhold til bane. De fleste ønsker jernbane fordi de allerede kjenner nytteverdien. Langt større prosent enn blant oss fra nord, jobber åpent for NNB. De har nok mer selvtillit fordi de ikke hele sitt liv har hørt: «Jernbane oppi der!? Ha, ha, ha!».

Gruppe 3, fastboende utlendinger, er stort sett basert på frivillige innflyttere med lang botid i Norge, men ikke krigs- og klimaflyktninger. Gruppe 3 har – nesten uten unntak – vært ivrige forkjempere for NNB. Dette gjelder folk med forskjellig bakgrunn, også jernbanefaglig. Denne gruppen er spesielt interessant fordi de stort sett er uberørt av norsk internpropaganda, har ofte bredere synsfelt og erfaringsmessig kjennskap........

© Avisa Nordland