Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I debatten om demens snakker vi ofte om bemanning, økonomi og behovet for flere plasser. Det er viktige spørsmål. Likevel er jeg redd vi noen ganger overser det som kanskje er aller viktigst: mennesket som lever med sykdommen.

Gjennom snart førti år som sykepleier og lærer har jeg hatt privilegiet av å møte mennesker i noen av livets mest sårbare faser. Noe av det som har gjort sterkest inntrykk på meg, er hvor lite en diagnose egentlig forteller om et menneske. Den sier noe om sykdommen og behandlingen av den. Den sier langt mindre om livet som er levd.

Som ung sykepleier møtte jeg en eldre kvinne som fortalte om da hun sammen med familien og kua de eide gikk over Saltfjellet til Gråtådalen i Beiarn for å skape et nytt liv. Hun fortalte om slit, usikkerhet og hardt arbeid, men også om familiens håp og glede over at det ventet noe bedre på den andre siden av fjellet. Mens hun fortalte, forsvant alderdommen og diagnosen nesten fra rommet. Jeg så ikke først og fremst den eldre kvinnen som satt foran meg med en diagnose, jeg så den lille jenta som hadde sammen med foreldre og besteforeldre, søsken og ei ku hadde gått over Saltfjellet og som fortalte om livet de da fikk på gården som de bygde opp. Opplevelsen minnet meg om noe grunnleggende: Bak ethvert menneske finnes en historie, og hvor lite vi ser dersom vi nøyer oss med å se sykdommen, alderen eller utfordringen. Det var erkjennelsen av at mennesket foran meg bar på en livserfaring, styrke og historie som aldri ville vært synlig dersom jeg bare hadde sett alderdommen eller sykdommen. Denne opplevelsen er for meg et bilde på noe jeg mener skal være grunnleggende i både pasientbehandling og pedagogikk.

Bak menneskene vi møter, finnes det alltid mer enn det vi ser, drømmer, erfaringer og masse muligheter, ofte et langt liv med arbeid,........

© Avisa Nordland