Kronikk

Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Rana Fotballklubb har siden klubben ble etablert i 2017 ønsket å være en del av noe større. Klubben vil være med å bidra til utvikling i regionen vår, gjennom å skape aktivitet og idrettsglede. Vi skal være en inkluderende klubb, for barn, ungdom og voksne. For spillere, foreldre og supportere. Dette arbeid og dette ønske om å være med å bidra er forankret i att vi skal Fremover i lag og vi skal være inkluderende. Dette er kjernen i alt hva klubben gjør.

Kronikken skal ikke handle om fotball, samtidig er fotballen, idretten og de møteplassene der vi bygger relasjoner en viktig del av løsningen på det som utfordrer oss som fellesskap og samfunn. Det som er mellom oss av idealer og normalitet binder oss sammen, samtidig som det ekskluderer.

Side om side

Vi lever side om side, men mellom oss finnes noe usynlig som former hvordan vi ser hverandre: en skjult normalitet. Den ligger i alt vi ikke sier høyt – reglene for hva som er greit å vise frem, hva som bør skjules, og hva som gjør et menneske «riktig».

Disse normene oppstår ikke av seg selv. De formes av alt vi deler – språk, blikk, historier, media, SOME, små kommentarer i hverdagen. Vi lærer dem i familien, på skolen, på jobben og i kulturen vi er en del av. De er ikke skrevet, men de ligger der som idealer og normalitet, hver gang vi snakker om hvem som «lykkes» og hvem som «mislykkes». Slik bygger vi sammen en skjult normalitet som blir til et speil vi måler oss i – og som dømmer dem som faller utenfor.

Når noen avviker fra dette stille idealet, oppstår stigma: en sosial mekanisme som, slik sosiologen Erving Goffmanbeskrev det, er en egenskap som er dypt diskrediterende – et merke som reduserer en person fra helhet til noe mindre i andres øyne. Goffman minnet oss også på noe avgjørende: stigma er ikke en feil i individet. Det vokser i måten vi ser hverandre på, i blikk som viker bort, i stillheten som legger seg når noe blir ubehagelig. Det lever mellom oss – i alt vi gjør for å opprettholde en normalitet ingen egentlig kan leve opp til hele livet.

Normaliteten – speil på samfunnet

Vi liker å tro at vi er et inkluderende samfunn. Men vi er selv en del av det som skaper og gjentar reglene for hvem og hva som passer inn. Barn og unge lærer tidlig at et rykte kan bli sterkere enn sannheten, at alt kan filmes, deles og aldri glemmes. Mange skjuler det som gjør vondt, fordi de vet at stigma kan koste dem venner, muligheter – og kanskje motet til å reise seg igjen.

Men stigma slipper ikke taket i voksen alder. Voksne møter det når jobben forsvinner, når sykdom snur livet på hodet, når alt tar en retning ingen kaller «normal». Eldre bærer det når kroppen svikter, hukommelsen glipper, og frykten for å være til bry blir større enn motet til å be om hjelp. Slik blir stigma en ekstra bør på skuldrene til dem som allerede........

© Avisa Nordland