Det finnes ikke bare én fortelling om krisen for 20 år siden.

For snart 20 år siden gikk redaktør Vebjørn Selbekk gjennom et helvete på grunn av volden og truslene etter publiseringen av Muhammed-karikaturene i Magazinet. Selbekk hadde benyttet sin soleklare rett til å trykke karikaturene av profeten Muhammed. Omkostningene for familien ble store. Vi er mange som skylder – eller har gitt – Selbekk en unnskyldning for at vi undervurderte den personlige belastningen han var utsatt for.

Men å erkjenne dette betyr ikke at vi må gi Selbekk rett på alle punkter i analysen av karikaturkrisen.

Selbekk kjenner seg fremdeles sveket av både myndigheter og kirkelige organisasjoner og mener kritikken han ble utsatt for, kun kan forstås som unnfallenhet i møte med trusler og vold.

Det er også linjen i Odd Isungsets nye bok «Dei fordømte karikaturane». Men det finnes ikke bare én fortelling om krisen for 20 år siden. Og selv om Selbekks og Isungsets perspektiv er blitt det hegemoniske perspektivet, trengs noen nyanser for fylle ut bildet.

Selv representerte jeg Mellomkirkelig råd den gangen. Kritikken vi kom med, kan diskuteres, men jeg er ikke overbevist om at vi bare tok feil.

Selbekk og Isungset ser ut til å mene at når norske politikere og kirkeledere uttrykte forståelse for at muslimer her opplevde harselerende bilder av profeten som krenkende, ga de næring til........

© Aftenposten