To helt nye bygninger viser hvor galt det kan gå når mote og individualisme tar overhånd

Thomas Thiis-EvensenProfessor dr.philos.

Uten forankring i sted og funksjon forblir nyere ikonbygg bare «påfunn» og «meningsløs lek». Til glede, kanskje, bare for arkitektene selv.

«Påfunn», kalte han dem, Christian Norberg-Schulz, vår anerkjente arkitekturteoretiker som minnes i år, 100 år etter sin fødsel.

Med det mente han de moteriktige ikonbyggene som med sine abstrakte og tunge volumer var ved å sprenge seg inn i våre eksisterende byer flere steder i landet.

Disse frittformede gigantene hadde særlig to alvorlige mangler, lærte han oss: De splintrer opp den visuelle helheten i et eksisterende byrom. Men først og fremst var de en «meningsløs lek med former», der mening handlet om at alle bygg skulle signalisere sitt bruksinnhold, sin funksjon.

Hva kan bakgrunnen være for at disse frittformede byggene oppsto, særlig fra 1960-tallet av? Én årsak var den voksende industrialiseringen.

Venezia-charteret fra 1964 påla alle arkitekter å bygge i modernistisk stil som skulle stå i bevisst kontrast til eldre omgivelser. Nå var det tydeligvis behov for ny frisk etter krigen, og alle nybygg måtte avspeile prefabrikasjonens logikk: billig, raskt og i glass og betong.

En annen og tilsynelatende motsatt tendens var individualismen som vokste frem særlig i de påfølgende årtiene. Det er slett ikke uten grunn at «jeg føler ...» er blitt vår tids mest brukte fyllord.

For arkitektene ga individualismen seg utslag i at de først og fremst skulle uttrykke seg som frie kunstnere, med ikonbyggene som sin personlige arena. Altså primært som uttrykk for ens private «påfunn», uten et allment forståelig uttrykk for........

© Aftenposten