Dersom politikere vil debattere legalisering av dødshjelp i Norge, må diskusjonen bygge på holdbare faglige premisser.

Kronikken er signert av 52 leger og andre helsearbeidere. Se nederst i artikkelen for alle navnene.

Debatten om legalisering av dødshjelp i Norge har fått en ny omdreining etter Henrik Thunes kronikk i Aftenposten (13. oktober). Noen politiske partier viser vilje til å ta saken videre. Da er det viktig at politikerne baserer seg på fakta og klar begrepsbruk.

Deler av dødshjelpsaken handler om meningsytringer, personlige historier og påstander. Et eksempel er påstandene om at morfinpumper i dag benyttes til skjult dødshjelp – det er feil og bygger opp under en skadelig frykt for å bruke morfin for å lindre smerter ved livets slutt.

Dersom politikere skal debattere dødshjelp, må de skille mellom hva som er meningsytringer og hva som er faglige premisser. Vi som underskriver denne kronikken, har til sammen bred erfaring innenfor dødsomsorg og behandling av alvorlig syke og døende pasienter, og arbeid med etiske spørsmål ved livets slutt.

I fagmiljøet bruker vi dødshjelp som samlebetegnelse for to måter å hjelpe en person til å dø på: Eutanasi innebærer at legen gir en dødelig injeksjon. Assistert selvmord innebærer at legen forskriver en resept på en dødelig dose som pasienten selv inntar. Begrepene «aktiv/passiv» dødshjelp er forlatt. Det å avslutte eller avstå fra livsforlengende behandling kalles i Norge behandlingsbegrensning.

Begrepet «selvbestemt livsavslutning», brukt av dødshjelpstilhengere, er misvisende. Dødshjelp er ikke selvbestemt. Myndighetene setter opp kriterier for hvem som kan få dødshjelp, og leger avgjør om kriteriene er oppfylt. Ordet livsavslutning tilslører det som faktisk skjer: Pasienten blir enten avlivet med en injeksjon eller tar sitt liv med legens hjelp.

Et viktig argument mot å innføre dødshjelp er at det er vanskelig å avgrense hvem som skal få og hvem som ikke skal få hjelp til å dø. Hvis dødshjelp skal være tillatt for noen, men ikke alle, må det kunne avgrenses, reguleres og kontrolleres på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte. Det er vanskelig å se hvilke kriterier som skal kunne kvalifisere noen, men ikke alle, for dødshjelp.

Aldersgrense på for eksempel 18 år vil tvinge en mindreårig pasient som lider uutholdelig, til å lide videre inntil personen er gammel nok til å få dødshjelp. Avgrensning basert på diagnose er uholdbar: Selv «klassiske» dødshjelpsdiagnoser som kreft og ALS omfatter stort spenn i alvorlighet og lidelsestrykk. Mange mindre kjente diagnoser medfører like stor lidelse som disse.

Det........

© Aftenposten