Ketil RaknesFørsteamanuensis, Høyskolen Kristiania

Høyrepopulistene vinner fordi stadig flere av oss føler oss som tapere.

For 14 år siden ga jeg ut en bok om veksten til de høyrepopulistiske partiene i Europa. Jeg lurte på hvorfor disse partiene vokste og stadig fikk gjennombrudd i nye land. Jeg leste tusenvis av sider med forskning og dro på studieturer til Danmark, Sverige og Nederland. Jeg snakket med eksperter og journalister, men også med høyrepopulistiske velgere og politikere.

Svaret jeg fant, var at høyrepopulismens fremste hemmelighet er at det bor en mulig høyrepopulist i svært mange av oss. Mange europeiske velgere vil ha strengere straffer, en strammere innvandringspolitikk, og de stoler ikke på de politiske elitene. Spørsmålet var ikke hvorfor noen stemte høyrepopulistisk, men hvorfor ikke flere gjorde det.

De siste 15 årene har akkurat det skjedd. I 2010 var den gjennomsnittlige oppslutningen om høyrepopulistiske partier i Europa rundt 12 prosent, i 2025 var den økt til over 20 prosent. Samtidig var det noe ved forklaringen min som jeg følte skurret. Når så mange land opplever den samme politiske utviklingen samtidig, tyder det på en fundamental forandring av hele den vestlige verdens politiske kultur.

Reckwitz og tapets problem

Et bedre svar fant jeg da jeg i sommer leste boken «Tab - et grundproblem i moderniteten» (dansk utgave, ikke oversatt til norsk) av den tyske sosiologen Andreas Reckwitz. Reckwitz’ enkle tese er at høyrepopulistene vinner fordi stadig flere av oss føler oss som tapere. Reckwitz mener høyrepopulismen er et symptom på en storstilt modernitetskrise i hele den vestlige verden.

Noe forenklet er Reckwitz’ sentrale tese at det i perioden fra 1750 til 1850 oppsto en ideologi som vi kan kalle den vestlige moderniteten. Inspirert av opplysningstiden ble fremtiden for første gang noe menneskene selv skulle forme og ta ansvar for. Fremskritt og utvikling ble honnørordene i den vestlige moderniteten. Moderniteten var grunnleggende fremtidsoptimistisk og innebar et løfte om kontinuerlig fremskritt og forbedring. Denne forestillingen overlevde både kriser og kriger i over 200 år. Selv om prosesser som industrialisering og urbanisering ofte påførte grupper og enkeltmennesker betydelige tapsopplevelser, ble disse usynliggjort eller bagatellisert. Hovedfortellingen var at verden var på vei fremover og fremtiden så uendelig lys ut.

Fra 1970-tallet og fremover, begynte denne fortellingen å slå........

© Aftenposten