Siden det etiske rammeverket for pensjonsfondet ble etablert, har verden endret seg dramatisk. Jeg mener at tiden er inne for å gjennomgå det etiske rammeverket og praktiseringen av dette for å sikre en god balanse mellom viktige hensyn.

Statens pensjonsfond utland er i dag et av verdens største statlige investeringsfond. Det skyldes tre viktige politiske valg: Hvor mye som settes inn, hvor mye som tas ut, og hvordan midlene plasseres.

En viktig grunn til at fondet ble opprettet, var å spare, slik at også fremtidige generasjoner får nyte godt av petroleumsressursene. Alle statens inntekter fra olje og gass er satt inn i fondet. Slik har vi gjort en ikke-fornybar ressurs om til en fornybar formue.

Siden det første innskuddet i 1996 er det satt inn over 9000 milliarder kroner. Handlingsregelen fra 2001 sier at vi over tid bare skal bruke den forventede realavkastningen. Dermed kan fondets reelle verdi opprettholdes. Dessuten har vi bestemt at en del av midlene skal kunne plasseres bredt i verdens aksjemarkeder for høyere avkastning over tid.

Denne strategien har vært vellykket. Avkastningen av fondet finansierer i dag mer enn hver fjerde krone på statsbudsjettet. Det er avgjørende for å sikre viktige tjenester som skole, helse og politi. Og den gjør at vi også kan bruke penger på å hjelpe verdens fattige og støtte frigjøringskampen i Ukraina. Over tid har plasseringene i globale finansmarkeder gitt oss nærmere 12.000 milliarder kroner i avkastning, godt over halvparten av dagens fondsverdi og mer enn vi har tjent på å hente opp oljen fra bakken. Det vil komme også dem som kommer etter oss, til gode.

I........

© Aftenposten