Høyreekstremisme er blitt en farligere sikkerhetstrussel og samfunnsutfordring

Anders Ravik Jupskås og Jacob Aasland RavndalSenter for ekstremismeforskning

Vi trenger en bedre forståelse av hvor «kampen» står, skriver Anders Ravik Jupskås og Jacob Aasland Ravndal.

Terrorangrepene 22. juli 2011 plasserte Norge i en særstilling. Ingen andre vestlige land har mistet flere til terror i forhold til befolkningsstørrelse – heller ikke USA etter 11. september 2001. Likevel har norske myndigheter, til tross for omfattende tiltak, ikke klart å forhindre nye angrep. Senest i fjor ble et nytt høyreekstremt terrorangrep med dødelig utfall begått på Kampen i Oslo – et angrep der volden skulle skape frykt for å fremme et politisk budskap.

Hva kan vi lære av de senere tids hendelser? Hva kjennetegner det høyreekstreme voldslandskapet i Norge etter 22. juli? Og hvordan ser trusselen fra ikkevoldelige høyreekstreme strømninger, som vokser i andre vestlige land, ut her til lands?

Anders Ravik Jupskås er senterleder, Senter for ekstremismeforskning (C-REX), Universitetet i Oslo

Jacob Aasland Ravndal er professor, Politihøgskolen og tilknyttet C-REX

Disse spørsmålene står sentralt i en ny bok skrevet i samarbeid med en rekke forskere ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX) ved Universitetet i Oslo: «Høyreekstremisme i Norge etter 22. juli: Meninger, mennesker, mobilisering og motstand». Boken oppsummerer ti år med forskning ved C-REX og bygger på omfattende empiri om både voldelige og ikkevoldelige høyreekstreme aktører og holdninger i Norge etter 22. juli. Vi vil her peke på noen sentrale funn.

En vedvarende voldstrussel

Når vi studerer hva som kjennetegner alvorlig høyreekstrem vold i Norge etter 22. juli, trer to ulike trusler frem. På den ene siden står det store flertallet av angrep, begått av personer uten tilknytning til høyreekstreme organisasjoner.

Denne volden skyldes ulike kombinasjoner av hverdagsrasisme, gruppedynamikk, fyll og sosial belastning. Den mest utbredte volden er dermed både gjenkjennelig og lite spektakulær, selv om den naturlig nok oppleves som svært skremmende for dem som rammes – i stor grad etniske minoriteter. Dette er vold som ofte går under radaren for folk flest, til tross for at det har vært minst 20 slike angrep av høy alvorlighetsgrad i Norge siden 2010. Volden sprer betydelig frykt i deler av befolkningen og utgjør dermed et demokratisk problem.

På den andre siden står et mindretall av terrorangrep. Her representerer terrorangrepet 22. juli et vendepunkt fordi det var det første i en serie angrep i og........

© Aftenposten