GJESTEKOMMENTAR: Å ofre til guddommer og makter virker som en dyptliggende menneskelig drift. Hva bunner den i? Og hva har det med påsken å gjøre?

Jørg Arne JørgensenSkribent og religionshistoriker

Offeret er et av de mest typiske trekkene ved religion, noe religionshistorien viser til fulle. Alt fra blodige ofre av dyr (og mennesker!), til intrikate ritualer med offersubstanser med avansert symbolikk. Hvor kommer denne drivkraften fra, til å gi bort, ja, spolere noe med stor verdi? Å gi til noe helt ukjent?

Kanskje er det en slags grunnleggende takknemlighet som ligger til grunn. For at vi fins, at vi lever på en klode som opprettholder oss, at vi har våre nære og kjære og så videre. Men hvem skal man takke? Eller hva? En intuisjon er at det er en eller flere høyere makter alt dette stammer fra, en skaper, en opprettholder, en velgjører. Som man har behov for takke.

Kristendommen har frigjort seg fra tradisjonelle offerritualer.

Men det er nok bare én av forklaringene. I mange av de gamle religionene som var basert på offerkultus, virker offeret mer som en formell transaksjon. Et gavebytte. Som romerne sa: do, ut des – jeg gir for at jeg skal få noe igjen.

Blant de mest utarbeidede offerkultene er de eldgamle vediske ritualene i det gamle India. Det vediske folket er det eldgamle brødrefolket til europeiske folkeslag, som vandret inn i India for 3–4000 år siden. Religionsutøvelsen dreide seg i........

© Aftenbladet