Stolen er tom – og ingen tar ansvar

KRONIKK: Fraværet i ungdomsskolen fortsetter å øke. Det er på tide at Stavanger tar dette på alvor.

Eirik JåttenRepresentant for Høyre i Stavanger bystyre og nestleder i Utvalg for oppvekst og utdanning

Nylig fikk jeg en e-post fra en alenemor i Stavanger. Hun fortalte om datteren som falt ut av skolen midt i 6. klasse. Om år hjemme. Om barnevern, BUP, PPT og NAV som alle peker på hverandre. Om en mor som til slutt mistet jobben. Om en ungdom som bare trengte noen til å se henne. Historien er ikke unik. Den er hverdagen for altfor mange familier i vår by.

Fraværet i norske ungdomsskoler er et voksende problem. Ifølge Utdanningsdirektoratets ferske tall hadde elever på 10. trinn typisk ni dager og åtte timer fravær i skoleåret 2024/2025 – én dag og én time mer enn året før. Økningen har vært vedvarende siden pandemien. En rapport fra Kirkens Bymisjon anslår at mer enn 30 000 barn og unge i Norge har et så høyt fravær at de risikerer å falle ut av skolen. Vi kjenner ikke de lokale tallene for Stavanger, og det er i seg selv bekymringsfullt.

Vi trenger tydelige rutiner for hvem som eier oppfølgingen når en elev begynner å bli borte.

Det er viktig å skille mellom fravær og skolevegring. Skolevegring er ikke skulk. Det er ikke latskap. Det er barn som genuint ønsker å gå på skolen, men som ikke klarer det. Angst, sosiale utfordringer, faglige vansker og utrygge læringsmiljø er blant de vanligste årsakene. Professor Marie-Lisbet Amundsen ved Universitetet i Sørøst-Norge viser til at 60 prosent av elevene som ikke klarer å møte opp, strever med det faglige. Rundt 40 prosent av dem har ingen venner på skolen. Over halvparten er utsatt for mobbing. Dette er ikke barn som velger bort skolen – dette er barn som skolen ikke har klart å romme.

Hva vet vi om Stavanger?

Som rektor kjenner jeg dette på kroppen. Når en elev slutter å komme, starter et krevende arbeid som involverer skolen, foresatte, PPT, helsesykepleier, barnevern og BUP. For mange familier oppleves dette systemet som en labyrint der alle aktørene peker på hverandre og ingen tar et tydelig eierskap. Moren som skrev til meg beskriver det som berøringsangst. Hvem skal hjelpe? Hvem har ansvaret? Hvem gjør hva? Alle legger det over på noen andre. Dette er ikke en beskrivelse av vonde enkeltmennesker – det er en beskrivelse av et system som svikter.

Høyre har stilt spørsmål til direktøren om fraværssituasjonen i Stavanger-skolen. Vi vil vite: Hvor høyt er fraværet på ungdomsskolene våre? Hvem følger opp elever med bekymringsfullt fravær, og hvordan? Hvilke tiltak finnes for elever med skolevegring? Og hva gjør kommunen systematisk for å snu trenden?

At vi ikke allerede har gode svar på disse spørsmålene, er i seg selv et problem. Det finnes ingen nasjonal oversikt over skolevegring i Norge. Kommunene registrerer dette på ulikt vis. Fafo anbefalte allerede i 2023 å innføre et nasjonalt fraværsregister. Regjeringen har nå varslet at et slikt register skal innføres – men Stavanger bør ikke vente. Vi bør ha oversikt over vår egen by, og den oversikten bør brukes aktivt i planlegging og ressursfordeling.

En mer praktisk ungdomsskole

Utdanningsdirektoratet publiserte 9. mars 2026 ny veiledning som gjør det obligatorisk for alle ungdomsskoler å tilby arbeidslivsfag på 8.–10. trinn. Det er et signal det er verdt å ta på alvor. Arbeidslivsfag er et praktisk orientert fag der elevene løser reelle arbeidsoppdrag, skaper varer og tjenester, og får en forsmak på yrkesfaglig opplæring. For mange elever – særlig de som strever med motivasjon og tilhørighet i en teoritung hverdag – kan dette være det faget som gjør skolen meningsfull.

Forskning viser at hele 60 prosent av elever som ikke klarer å gå på skolen, strever faglig. En mer praktisk skolehverdag er derfor ikke bare et spørsmål om trivsel – det er et direkte fraværstiltak. Professor Amundsen mener halvparten av elevene ville valgt en praktisk linje hvis de fikk muligheten. Ungdomsskolemeldingen fra 2024 peker i samme retning: skolen er for teoritung, motivasjonen faller, og praktisk mestring må inn som en reell del av hverdagen.

Stavanger har nå en konkret mulighet til å gjøre arbeidslivsfag til noe mer enn et tilbud på papiret. Høyre vil be direktør utarbeide en egen sak om hvordan arbeidslivsfag skal få en sentral posisjon i Stavangerskolen – med tydelige forventninger til kvalitet, utstyr og lokal forankring. Andre kommuner har kommet lenger i dette arbeidet, og det finnes gode erfaringer å lære av. Det handler om at alle elever i Stavanger, uavhengig av hvilken skole de går på, skal ha et reelt og godt tilbud.

Det koster mer å vente

Moren som kontaktet meg avslutter brevet sitt med en klok observasjon: Dere sparer dere til fant ved at dere tar penger ut av skolen for så å måtte sende penger til barne- og familiesenteret fordi familiene blir ødelagt. Det er ikke en politisk påstand. Det er en beskrivelse av hva som faktisk skjer. Elever som faller ut av skolen koster samfunnet langt mer på sikt enn den ressursen det ville kostet å holde dem inne. Det er god økonomi å prioritere forebygging.

Høyre mener Stavanger må ta grep. Vi trenger bedre lokale data om fravær og skolevegring. Vi trenger tydelige rutiner for hvem som eier oppfølgingen når en elev begynner å bli borte. Vi trenger et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom skole, PPT, helsestasjon og BUP – slik at det ikke er foreldrene som må bære ansvaret for å koordinere systemet. Og vi trenger en ungdomsskole som i større grad tilpasser seg elevenes ulike styrker og behov. Det nye pålegget om arbeidslivsfag gir Stavanger en konkret mulighet. La oss gripe den.

Stolen er tom. Det betyr at et barn er hjemme, alene – kanskje med en mor som gjør det hun kan, men ikke strekker til fordi systemet hun ber om hjelp fra ikke svarer. Den stolen skal vi fylle. Ikke ved å skyve ansvaret videre, men ved å eie det.

© Aftenbladet