Villaksen er truet. Likevel kan ikke Miljødirektoratet, som skal ivareta den, alene regulere flere av de viktigste årsakene til tilbakegangen.

Direktoratet kan stanse laksefisket, men kan ikke alene beslutte nødvendige miljøtiltak overfor oppdrett, vannkraft og andre årsaker. Allerede i 1999 påpekte Rieber-Mohn-utvalget problemet med oppsplittet forvaltning. 27 år senere er situasjonen enda verre. Og fremdeles har politiske myndigheter ikke evnet, eller lystet, å ta tak i de åpenbare problemstillinger. Hvorfor?

Den atlantiske villaksen er en av naturens mest bemerkelsesverdige overlevere. Gjennom tusenvis av år har den utviklet en livshistorie som sprer risiko: Noen individer tilbringer kort tid i elven før de vandrer ut, andre flere år. Noen vender tilbake etter én vinter i havet, noen etter to, tre og andre etter flere år. Noen gyter én gang, andre både to-tre og fire ganger. Selv de minste har sin plass i denne variasjonen. Enkelte hannfisk blir kjønnsmodne og kan delta i gytingen uten noen gang å ha vært i havet. Ingen enkelt livsstrategi kan sikre bestandens framtid. Men samlet gir variasjonen en større evne til å overleve skiftende miljøforhold.

Fiskebestanden stuper i Gaula

Denne variasjonen er ikke en kuriositet. Den er villaksens livsforsikring. Når dårlige forhold rammer én årsklasse, kan andre årsklasser og livsstrategier bidra til at bestanden består. Men vedvarende........

© Adresseavisen