Kunstner og skribent som for tiden bor mellom Norge og LA.

Er man et moralsk korrupt menneske bare fordi man for tiden oppholder seg i USA?

Slik kan det i hvert fall virke, hvis man skal tro mannen i gata. Det er i alle fall mitt inntrykk nå som jeg for en stakket stund er tilbake i Trondheim. Om jeg møter folk på Torvet, på Tyven eller ved Theisendammen, er det påfallende hvor raskt samtalen glir over til Trump.

Og det er lett å forstå hvorfor. Det amerikanske statsoverhodet nevnes tilsynelatende oftere i norske aviser enn både de to offisielle – og de tre uoffisielle – norske statsministerkandidatene til sammen, selv nå som stortingsvalget nærmer seg med stormskritt.

Vi nordmenn er flinke til å se det som er dårlig ute og det som er bra hjemme. Men kanskje vi burde prøve det motsatte? Lete etter det som faktisk er bra ute og samtidig tørre å se det som er dårlig hjemme? For jo da, det er typisk norsk å være god. Men kanskje er det også litt typisk norsk å være moralsk overlegen?

Vi er tross alt et folk som omfavnet en nasjonal satire over nordmenn og vår egoisme og omgjorde det til et nasjonalepos. Jeg tenker selvsagt på Peer Gynt.

Peer er først og fremst opptatt av seg selv, sitt eget omdømme og sine fordeler. Han skifter scene når ting blir krevende – slik også vi vender blikket bort fra det som er vanskelig på hjemmebane, ved å peke på det som verre er, borte. Han lever lenge på egne historier, overdrivelser og selvfortellinger. Dette speiler hvordan vi bygger og opprettholder nasjonale myter – om at vi er best på demokrati, mest likestilte, minst korrupte – selv når til og med den norske virkeligheten har sprekker. For eksempel snakker norske elever mer om politikk, om samfunnsspørsmål og om hva som skjer i andre land enn hva de gjorde tidligere. Men fint og flott blir fort til farlig når de samtidig faktisk kan mindre om demokrati og medborgerskap enn før, ifølge den internasjonale undersøkelsen ICCS.

Men, vent. Hvis vi i dag skulle skissere opp en moderne Peer Gynt-skikkelse – en mann som aldri har hørt på kritikk, alltid gått sin egen vei, avvist smålighet fra sidelinja, og til slutt faktisk kronet seg selv til keiser – ja, eller demokratisk valgt president – hvem ville det vært? Finnes det ikke en mann i vår tid som matcher den beskrivelsen ganske godt, som er så langt fra det vi ønsker at en nordmann skal være som overhodet mulig?

Kanskje ligger det likevel noe dypt norsk i akkurat dette: å kunne omfavne et........

© Adresseavisen