Pasienten lente seg tilbake i stolen og sukket tungt. Han var ikke sint. Ikke oppgitt. Bare sliten.

Denne gangen var det ikke blodtrykket, ryggen eller søvnen som opptok ham. Det var verden.

«Verden er blitt et galehus» sa han. «Det er krig overalt.»

Så begynte han å ramse opp: Ukraina. Gaza. Israel. Iran. Libanon. Sudan. Jemen. Han ristet sakte på hodet.

«Det tar aldri slutt.»

Fastlege, universitetslektor på NTNU og spaltist i Adresseavisen.

Jeg tror mange kjenner seg igjen i den følelsen. Det er vanskelig å åpne en nettavis eller telefon uten å møte bilder av bombede byer, gråtende foreldre eller barn som bæres ut av ruinene. På få sekunder følger vi kriger, terrorangrep og naturkatastrofer fra hele verden. Når nyhetene avløser hverandre døgnet rundt, er det lett å få inntrykk av at verden er i ferd med å gå av hengslene.

Men er den egentlig det?

For å forstå vår egen tid må vi av og til løfte blikket og se historien. Andre verdenskrig kostet mellom 55 og 70 millioner mennesker livet. På det verste døde titusenvis av mennesker hver eneste dag. Europa lå i ruiner. Hele byer ble jevnet med jorden. Millioner av sivile mistet livet, og enda flere levde på flukt. Det er nesten umulig å forestille seg omfanget av lidelsene. Likevel er det bare rundt åtti år siden.

Ser vi enda lenger tilbake, finner vi en verden der krig, hungersnød, epidemier og vold var en langt større del av hverdagen enn de er i dag. Kongedømmer og imperier levde i nærmest kontinuerlig konflikt. Vold var ikke unntaket – den var ofte normalen. Historikere og samfunnsforskere har dokumentert at risikoen for å dø som følge av krig, målt i forhold til verdens befolkning, har falt betydelig gjennom de siste århundrene.

Selv om dagens konflikter er grusomme, er sannsynligheten........

© Adresseavisen