Vi spør pasientene om alt mulig. Men vi glemmer å spørre om det mest grunnleggende.

Hun satt foran meg, en eldre kvinne. Jeg la mansjetten rundt armen hennes for å måle blodtrykket. Da jeg tok på henne, stivnet hun et øyeblikk.

«Du er det første mennesket som har tatt på meg siden mannen min døde.»

Fastlege, universitetslektor på NTNU og spaltist i Adresseavisen.

Som fastlege møter jeg mange former for ensomhet. Vi spør om nettverk, aktivitet, søvn og humør. Men vi spør sjelden om noe mer grunnleggende: om mennesker faktisk blir berørt av andre mennesker. Ikke metaforisk, men fysisk. Om noen holder dem i hånden. Legger en hånd på skulderen deres. Om kroppen deres fortsatt inngår i menneskelig nærhet.

I Sverige har man tatt i bruk begrepet «hudhunger» – mangel på fysisk berøring. Det er ikke en diagnose, men beskriver en erfaring som trolig er langt mer utbredt enn vi liker å tro, og som i liten grad tematiseres i norsk offentlighet.

Når vi snakker om ensomhet, handler det ofte om fravær av samtale eller sosial kontakt. Men mennesket er ikke bare et sosialt vesen. Vi er også kroppslige vesener. Vi trenger nærhet, berøring og fysisk tilstedeværelse. Dette behovet forsvinner ikke med alderen. Kanskje blir det tvert imot tydeligere når nettverket blir mindre, partneren dør og........

© Adresseavisen