Per hadde beholdt slipset. Han satt foran meg på legekontoret, med håret kjemmet bakover og hendene i fanget.

Han hadde vært regionsjef i en stor bedrift i mange år. Nå hadde han gått av med pensjon.

«Vet du hva som overrasket meg mest?» spurte han. Jeg ventet.

«Hvor fort jeg forsvant. Fredag var jeg regionsjef. Mandag var jeg ingen.»

Telefonen ringte nesten ikke lenger. Møtene og middagene var borte. Folk han hadde snakket med hver uke, tok ikke kontakt.

«Jeg trodde de var vennene mine. Men de fleste hørte visst til jobben.»

Fastlege, universitetslektor på NTNU og spaltist i Adresseavisen.

Han hadde gledet seg til mer tid med kona. De skulle reise og gjøre ting sammen. Likevel ble dagene lange.

«Det føles som om samfunnet ikke har bruk for meg lenger.»

Som fastlege møter jeg flere som forteller om dette. De har sett fram til å slutte, men er ikke forberedt på pensjonisttilværelsen. Noen får dårlig samvittighet av å sitte på kafé eller gå en tur midt på dagen. De ser andre skynde seg tilbake til jobb og kjenner at de også burde vært et sted.

Jeg kan godt forstå dem. På legekontoret er det alltid noen som venter på meg. Pasienter, kolleger, studenter. Jeg får brukt mye av det jeg kan, hver dag. Hvordan vil det være når ingen lenger venter?

Vi bruker god tid på å beregne pensjonen. Hvor mye får vi utbetalt, og når lønner det seg å slutte? Men hvem skal vi........

© Adresseavisen