Forsker, Falstadsenteret

Det gjør også antisemittismen.

Mandag 18. august tok Cissi Klein videregående skole i Trondheim imot sine første elever. Skolen har fått navn etter Trondheims-jenta Cissi Pera Klein som ble drept i Auschwitz, bare 13 år gammel. Minnet om Klein forplikter oss, og minner byens befolkning om fortiden og om forbrytelsene som ble begått mot Trondheims jødiske befolkning under andre verdenskrig.

I sommer startet også planleggingen av permanente fysiske sikringstiltak rundt synagogen på Kalvskinnet. Behovet for slik sikring er en dyster påminnelse om at de forestillingene om jøder som lå til grunn for drapet på Cissi Klein og hundrevis av andre jødiske nordmenn ikke kun er en del av historien, men lever videre.

Åpen antisemittisme har ikke vært stuerent i Norge etter 1945. Men et «skandalisert» verdensbilde er kun skandalisert så lenge vi alle snur ryggen til det. Både antisemittisme og kampen mot antisemittismen har en lang historie i Norge. Ingen kamper er vunnet én gang for alle, og vi må være våkne når vi ser faren for at antisemittiske forestillinger som ideen om «jødisk makt» og «jødisk mentalitet» normaliseres.

I desember 1942 skrev den norske illegale avisen Håndslag om okkupantenes og NS sitt angrep på norske jøder, og at både jødiske nordmenn og flyktninger var blitt ofre for «den skjendigste forbrytelse» så langt under okkupasjonen: arrestasjonene og deportasjonene høsten 1942.

Ifølge Håndslag kunne hensikten med deportasjonene kun være «å utrydde nordmennene av jødisk opprinnelse.» To års okkupasjon hadde vært tilstrekkelig til å skape en «bande hensynsløse sadister» etter modell fra det nasjonalsosialistiske Tyskland også i Norge.

«Mot denne banden», fortsatte avisen, «står imidlertid et helt folk som er altfor sundt til å la seg smitte av den antisemittiske galskapen.»

Dette var «fighting words», skrevet av en motstandsaktør mens Norge var okkupert av det nazistiske Tyskland, og underlagt NS-styre. At antisemittisme var «unorsk» var en sentral del av motstandsnarrativene under okkupasjonen. Samtidig var antisemettisme en del av norsk historie, på samme måte som i de fleste andre europeiske land. Likevel forteller dette lille utdraget oss noe om hva slags samfunn og framtid forfatteren så for seg etter en alliert seier. Denne seieren skulle komme – over to år senere. For sent for over sju hundre norske jøder, som var blitt drept i Auschwitz i 1942, 1943, 1944 og 1945.

Under okkupasjonen brukte NS-pressen tid og krefter på å overbevise den «germanske» majoritetsbefolkningen om at ingen kunne være jøde og norsk. Noen slik kategori fantes ikke. Jødene var et fremmedelement i Norge, deres blotte eksistens og tilstedeværelse var skadelig og en trussel mot «ekte» nordmenn. Det var nemlig ikke antall jøder som var det sentrale, gjentok NS-propagandaen – det som var skummelt var en særegen «jødisk........

© Adresseavisen