Min morfar ble tatt av nazistene og satt som politisk fange på Falstad under krigen. Han døde før jeg ble født.

Jeg har nå blitt ett år eldre enn han rakk å bli. Det føles som en forpliktelse å forsøke å ta på alvor det han var gjennom – og det som skjer i verden i dag. For i en tid der historien kanskje ikke gjentar seg, men likevel rimer, kjenner jeg et ansvar: Å se – og ikke tie.

Han het Per. Selv om vi aldri møttes, har han vært med meg – som fortelling og som et uhåndgripelig nærvær. Min mor har fortalt at han ofte lå til sengs med sterke hodepiner. Hun forsto ikke alt, men kanskje nok til å ane at han bar på noe tungt.

Morfar ble arrestert 7. september 1942. Han ble angitt av noen han visste identiteten til, men som han aldri navnga. Han hadde engasjert seg i motstandskampen. På cellen hørte han skuddene som stadig falt utenfor. Visste ikke om – eller når – det ble hans tur.

Han ble løslatt 12. februar 1943. Men ikke fra minnene.

Slike erfaringer setter seg i kroppen. Og i sinnet.

Jeg har ofte lurt på hvem han var. Hvordan bar han smerten etter krigen? Hva fikk ham til å handle da han gjorde det? Og hvordan ville han sett på den tiden vi lever i nå?

For selv om formene er ulike, finnes det noe gjenkjennelig i historien. Mønstre. Mekanismer. Språk. Vi ser det i vår tid også.

I dag pågår det mange alvorlige væpnede konflikter. Noen så massive at de er vanskelig å fatte. Andre nesten ikke nevnt. Enkelte er emosjonelt og politisk ladet på en måte som gjør det krevende å si noe i frykt for å bli misforstått.

Særlig én konflikt har rystet meg: Israels pågående, uforholdsmessige angrep i Gaza – og den systematiske undertrykkelsen på Vestbredden. Flere FN-representanter, menneskerettighetsorganisasjoner og juridiske eksperter har omtalt det som skjer i Gaza som et folkemord. De sivile lidelsene er ufattelige. Titusenvis av drepte. Barn som lider av sult. Som er skadet, lemlestet, alene. Dypt traumatiserte. Mennesker tvangsfordrives og skytes i nødhjelpskø. En varslet hungersnød. Jeg spør meg: Hvordan kan dette skje – i vår tid?

Foreldre som ikke har annet å tilby enn sin utslitte tilstedeværelse. Alt skjer i sanntid – og vi ser det. Samtidig har en stillhet senket seg. En tretthet.

Jeg tilhører ingen tro, men jeg ber en stille bønn.

Jeg kjenner på en uro, en følelse av at noe skjer som vi ikke helt kan gripe, til tross for all informasjon. Hvordan skal vi reagere på det vi ser? Hvordan sette ord på alvoret?

Jeg tenker på at engasjement for noen menneskers rettigheter må kunne sameksistere med empati for andre. Menneskeverdet kjenner ingen sidegrenser.

I slike øyeblikk kan jeg tenke på morfar. På at han, sammen med mange andre, en gang valgte å stå imot. At han ble fengslet – ikke for vold, men for å følge sin overbevisning. At han sannsynligvis visste hva som kunne stå på spill. Og at han........

© Adresseavisen