«I have a dream today». Ordene runget over menneskemengden. Martin Luther King jr. sto foran 250 000 mennesker i Washington D.C, og malte et bilde av en fremtid bygget på likeverd og rettferdighet. Men det var jo bare ord. Eller?

Kan ord i seg selv skape endringer, eller er det fellesskapet som gir dem kraft? Gjennom historien har ytringer både forent og polarisert mennesker. Noen mener at ord bare er fortetninger og fortynninger i luften, enkle ord vi kan børste bort. «Det er jo bare ord», sier vi.

Men som Guro Sibeko belyser i diktet sitt med samme navn, er det sjelden så enkelt. Er det ordene som bringer oss sammen? Er det den sterke lederens tale som forandrer verden, eller er det folkemengdens skrik som gir ordene betydning?

Ord er aldri bare ord. De kan være skjold eller sverd, bygge bruer eller reise murer. Vi liker å tro at den sterke står alene, at én stemme kan forandre verden. Men hva er en stemme uten et ekko?

Martin Luther King jr.s tale i 1963 ville ikke hatt den samme kraften uten de 250 000 menneskene som sto foran, lyttet, og bar kunnskapen hans videre, som transformerte drømmen til handling. Gandhi brukte ordet som sitt mektigste våpen i kampen mot britisk kolonistyre, men det var fellesskapets sivile ulydighet som frigjorde India.

«Jeg blir med deg», dikter Sibeko, og minner oss på at ord tilføres sin kraft først når de deles. For hvem er en leder uten tilhengere? En ensom røst i vinden, eller den sterkeste?

Hvordan utfordrer fellesskap holdningene våre? Hvorfor er det slik at vi sitter i det tjueførste århundret og preges fortsatt av de samme fordommene og splittede samfunnene?

Når mennesker havner utenfor, kan frykt og mistillit vokse, som kan være hovedingrediensen til ekstremisme. Hvor går grensen for det offentlige ordet før den blir farlig?

«Jeg er redd for........

© Adresseavisen