Lytt til saken

professor i historie, Institutt for forsvarsstudier / Forsvarets høgskole

Nå vet ingen om, eller i hvilken grad, USA fortsatt vil støtte landets forsvarskamp mot Russlands aggresjon, og uten støtten fra USA ville Ukraina neppe ha klart å stå imot den russiske overmakten.

Dette, sammen med Trumps åpenbare sympati for Putins variant av autokrati og hans imperiale prosjekt, stiller Europa overfor et brutalt valg:

Å stille opp om USA svikter, eller å la Ukraina gå til grunne.

I den grad det er et spørsmål om penger, gjelder dette også Norge – og det gjelder i særlig grad Norge: For om vi vil, kan vi bidra på en helt avgjørende måte til at Ukraina ikke taper krigen og med stor sannsynlighet, om enn på noe sikt, vil opphøre å eksistere som en selvstendig stat.

Så langt har Norge markert seg som landet som ikke vil bidra etter evne til Ukrainas frihetskamp – vi er landet som bare vil dele smuler av vårt overskudd.

Denne siden av regjeringen Støres politikk vil gå inn i norsk historie som et mørkt kapittel. Jonas Gahr Støres fremtidige biografer vil lete etter svaret på hvorfor han sviktet Ukraina – det meste annet i hans regjeringstid vil fremstå som underordnet dette.

Vil det fortsette slik også etter maktskiftet i USA?

Om det så gjør – er forklaringen ganske enkelt at Norge uansett er en for liten aktør til å kunne spille en rolle i Ukrainas frihetskamp, slik at omfanget av vårt bidrag betyr mer for vårt eget selvbilde enn for Ukrainas mulighet til å motstå overmakten?

Hva regjeringen og Stortinget nå velger å gjøre, vil tiden vise. Men én ting skal de vite – Norge kan utgjøre en forskjell, en avgjørende forskjell; kanskje den forskjellen som redder Ukraina fra undergangen.

For Norge har et handlingsrom som ingen andre stater i den vestlige verden.

Det handlingsrommet kalles Oljefondet.

Verdiene i fondet stammer fra det som i nasjonalbudsjettet kalles «netto kontantstrøm fra........

© VG