Lytt til saken

nestleder i Miljøpartiet De Grønne

Stoltenberg var klimapolitikkens håp på 1990- og 2000-tallet. Han så tidlig alvoret, og skjønte at det trengtes kraftfulle politiske grep.

Han tok til orde for kvotehandel. Det skulle være hovedverktøyet i klimapolitikken. Billige utslippskutt først, uansett hvor de skjedde. CO₂ kjenner ingen grenser, sa de. Det ble et mantra. Og en unnskyldning for å slippe nasjonale kutt.

Som statsminister på 2000-tallet gikk Jens Stoltenberg i bresjen for en klimapolitikk som skulle være «kostnadseffektiv». Det betydde i praksis: La andre kutte. Vi betaler. De billigste kuttene er alltid et annet sted.

Men billigst klimapolitikk er ikke alltid best klimapolitikk. Økonomiske modeller ser ikke makt. Ikke interesser. Ikke hvem som vinner og taper.

De ser ikke den grunnleggende urettferdigheten: At rike land har skylda, mens fattige tar støyten.

Nå er Stoltenberg tilbake. Det merkes. For første gang siden han selv var statsminister, har vi en regjering som ikke vil sette noe mål for utslippskutt i Norge. Nok en gang skal klimamålet nås gjennom kvotekjøp.

Jeg har mye godt å si om Jens Stoltenberg. Han var uvurderlig som NATOs generalsekretær i........

© VG