Lytt til saken

Samfunnsdebattant

Vi snakker om tall, okkupasjon og bosettere – men sjelden om hva det israelske folket faktisk har opplevd.

Ikke bare siden 7. oktober, men siden statens grunnleggelse.

Uten dette perspektivet finnes verken balanse, forståelse eller løsning.

At én avis dekker Hamas’ seksuelle overgrep er ikke tilstrekkelig.

Balanse handler ikke om å telle innslag, men om viljen til å forstå helheten.

Dette er ikke en kamp om sympati – det handler om mennesker og historiene de bærer med seg.

Hva gjør det med et samfunn å leve i konstant beredskap?

Hvordan påvirkes et barn som lærer hvor nærmeste tilfluktsrom er før det kan lese?

Hva skjer med en tenåring som avbryter timen for å løpe til dekning under rakettalarm?

I Israel har millioner levd med denne virkeligheten i flere tiår – i skyggen av selvmordsangrep, rakettregn og fredsprosesser som har brutt sammen under voldelig press.

Okkupasjon og bosetninger er reelle og alvorlige utfordringer. Men de forklarer ikke alt.

De forklarer ikke Gaza.

Israel trakk seg helt ut i 2005 – ikke én israelsk soldat eller bosetter ble igjen.

Resultatet ble ikke fred, men at Hamas tok makten med vold, kastet rivaliserende Fatah-tilhengere fra hustak, og etablerte et autoritært regime.

Gaza ble ikke frigjort – men kontrollert.

Politisk opposisjon ble kneblet, sivilsamfunn stengt ned og tusenvis av raketter ble avfyrt mot Israel.

Hvis okkupasjonen alene forklarte konflikten, ville tilbaketrekninger ført til avspenning.

Men i både Gaza og Sør-Libanon har israelsk tilbaketrekning........

© VG