Femten år har gått. Det kjennes lenge siden, og nylig – på samme tid. Alle de som opplevde det, på nært hold eller på avstand, kan fortelle nøyaktig hvor de var da det ble klart for dem hva som hadde skjedd – eller var i ferd med å skje.

Men dagens ungdommer, enten de var små barn, eller ennå ikke var født – de vet bare det de har hørt. I ettertid. De opplevde ikke frykten. Rosetogene i dagene etterpå. Eller oppgjøret med alt som hadde gått galt i håndteringen av terroren.

Kanskje er det for dem slik som fortellingen om Berlin-murens fall i 1989 var for noen av deres foreldre – en dramatisk historie som de har blitt fortalt, men som de ikke selv fikk med seg.

Eller terrorangrepet på tvillingtårnene i New York 11. september 2001. Den påfølgende krigen mot islamistisk terror preget verden i lang tid, også her hjemme.

Eller for de av oss som er enda eldre – fortellinger fra andre verdenskrig, slik vi har fått dem fra våre foreldre og besteforeldre. For oss var det historie. For dem en brutal virkelighet, som ofte formet deres syn på verden.

Opplevelser og øyeblikk som står fastspikret hos tidsvitnenetidsvitnenePersoner som har opplevd en historisk hendelse og kan fortelle om den fra sitt perspektiv.. Og som aldri kan få samme tyngde hos dem som bare har fått overlevert........

© VG