En 97-årings møte med norsk helsevesen
Meninger
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Etter en ulykke på Gran Canaria klarte jeg å komme meg hjem til Norge og Kristiansund, med god hjelp av venner. Jeg ønsket å bli operert her hjemme. Jeg trengte hurtig behandling, men her var det store sykehuskøer og nedlegging av sykehus. Jeg satt hjemme i fem uker med store smerter før jeg fikk time – på St. Olav i Trondheim.
Jeg ble operert, og var smertefri dagen etter operasjonen. Jeg fylte 97 år dagen etter operasjonen, og en vellykket operasjon er den største gave jeg har fått. Personalet sang bursdagssangen for meg om morgenen. St. Olav er finere en et femstjerners hotell. Jeg ble behandlet som en konge.
Så ble jeg sent med sykebil til Hjelset. Etter en tre timers ventetid på sykebilen, ble det en kjøretur på fire timer til Hjelset. Sjåføren hadde et romnummer som jeg skulle til, men her var det ingen som registrerte at jeg var kommet. Jeg satt der i en og en halv time, da ropte jeg på en sykepleier som gikk forbi. Ingen var klar over at jeg var kommet. Ventetiden var krevende.
Hjelset sykehus er også et fint sykehus med hyggelig personale. Etter to dager fikk jeg rehableringsplass hjemme i Kristiansund. Jeg skulle til Storhaugen sykehjem. Det er en kjøretur på cirka en time, og jeg spurte om å bli sendt med sykebil. Svaret ble nei, jeg var for sprek for det, noe jeg for så vidt var enig i. Så det ble det drosje, sammen med noen andre pasienter. Jeg........
© Tidens Krav
