Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi snakker mye om verdigheten i eldreomsorgen. Men verdighet avgjøres ikke først og fremst i festtaler eller budsjettdokumenter. Den avgjøres i hverdagen.

Jeg har arbeidet ti år på gulvet i eldreomsorgen og psykiatrien. Noe av det som har opptatt meg mest, er hvor lett vi kan begynne å organisere omsorgen ut fra systemets behov framfor menneskets. Det blir særlig tydelig i demensomsorgen.

Mennesker med demens trenger trygghet. Men trygghet er ikke det samme som innelåsing.

I dag bygges moderne sykehjem og omsorgsboliger med tilrettelagte uteområder og såkalte sansehager. Mange av dem kan være gode. Men jeg har også sett uteområder som får meg til å spørre hvor mye frihet som egentlig er igjen når et menneskes verden reduseres til et lite, inngjerdet område.

Helsedirektoratets egne faglige råd er interessante. Uteområdene bør gi tilgang til både sol og skygge, gangveier, planter, aktiviteter og steder hvor beboerne kan trekke seg tilbake. Og avgrensingen bør ikke gi inntrykk av fengsel. Det burde være en selvfølge.

For hva er egentlig........

© Tidens Krav