Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Utenlandsadopsjon har gitt oss liv med kjærlighet, trygghet og muligheter. Etter gårsdagens debatt på NRK mener vi flere sider av saken må belyses. Nå trenger vi en debatt som rommer flere stemmer og flere perspektiver.

Over 20.000 utenlandsadopterte har kommet til Norge siden 1970-tallet. Nå er vi midt i en viktig, men polariserende debatt om utenlandsadopsjonens framtid. Det er avslørt grove feil i enkelte saker, og en uavhengig gransking av adopsjonssystemet er både nødvendig og riktig. Likevel mener vi debatten i dag er i ferd med å vippe over i et ensidig narrativ – der enkeltsaker får definere helheten.

Tre historier

Vi er tre kvinner med ulike bakgrunner, ulike historier og ulike opplevelser knyttet til våre adopsjoner. Det vi har til felles, er at vi er takknemlige for de mulighetene vi har hatt og har i Norge. Og vi er enige om at diskusjonen om utenlandsadopsjon må nyanseres.

Ingrid Borka Kloster-Jensen ble født i en liten vulkanlandsby i Colombia i 1992. Som baby ble hun adoptert til Norge, vokste opp med tre ikke-adopterte brødre og en kjærlig familie. Det å være adoptert har ikke alltid vært enkelt – identitet, tilhørighet og utenforskap er temaer mange adopterte må forholde seg til. Men Ingrid har aldri følt behov for å lete tilbake. Familien hennes er her i Norge, og det er her hun har skapt sitt liv. For henne er det viktigste spørsmålet i denne debatten: Hva er alternativet? Hva skjer med hundretusenvis av foreldreløse barn dersom adopsjon ikke lenger er et alternativ?

Ingrid Kruse Fevåg kom fra India til Norge i 1980, fem måneder gammel. Først da hennes egen datter begynte å stille spørsmål om biologisk opphav, startet også........

© Tidens Krav