Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Min generasjon ble født etter krigen. Vi ble kalt kjærlighetsbarn. Vi var fredsbarn. Vi gikk aldri i barnehage eller i SFO, for hva var det? Vi lekte på løkka, og vi var fornøyde.

«Gå til de eldste for å bli vis,» sa de gamle grekere, men slik er det ikke lenger. Dagens samfunn lytter til influensere, til kjendiser og til profilerte nyrike. Men hva er livsrikdom, teller det? Å omtale de eldste som en «eldrebølge» eller en «eldre-tsunami» er en form for aldersdiskriminering som skjer i yrkeslivet og i det offentlige rom (Norsk Forening for Folkehelse). Positiv omtale og en hyggelig opplevelse er som velvære for kroppen, mens negativ omtale samler seg opp over tid, og kan oppleves som diskriminering.

Vi vet også at det finnes overgrep mot eldre i norske eldreboliger, og seniorene er de som varsler minst. Mobbing av beboere som eks. nedlatende omtale og å snakke respektløst til en beboer i omsorgsbolig, er ikke uvanlige hendelser i norske sykehjem, og diskrimineringen starter i det offentlige rom. Dette er også med på å skape holdninger hos den yngre garde som i en ond sirkel.

Dette har jeg reflektert over lenge, fordi jeg selv er en av seniorene. Har seniorene gått ut på dato, eller er vi bare en stor utgiftspost i valgtider? En trist holdning, tenker jeg, for å leve livet forlengs er ikke det samme som å være underveis, eller å reflektere over livet i etterkant.

Hvordan oppsto ordet?

Begrepet 'eldrebølgen' ble tatt i bruk på 70-tallet for at helse og omsorg skulle tilpasse seg et samfunn med flere eldre. Enkelte politikere og reportere bruker også begrepet 'eldre-tsunamien' i beste sendetid (NRK1). Enkelte politikere har også sagt at: «pensjonister er en utgiftspost», men er ikke både barnehage, skole, bro-og veibygging, vedlikehold av rådhuset o.l. også utgiftsposter? Er det kun snakk om en........

© Tønsbergs Blad