Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Bergarten ble først beskrevet av professor Waldemar Brøgger i 1898. Tønsbergitt, den rødaktige syenitten, var kjent før larvikitten, og ble tatt ut i en rekke lokale brudd i vårt nærområde.

Disse bruddene er for lengst lagt ned siden lønnsomheten var lav og forekomstene var begrenset i omfang.

Tønsbergitt er beslektet med larvikitt, forskjellen er grovt sett fargespillet, der larvikitt er lys blåaktig, og som salgsvare har navnet «blue pearl». Tønsbergitt har en rødbrunaktig farge, ofte spekket med fenokrystaller. Tønsbergitt er mer jernholdig enn larvikitt, derfor forskjellen i fargen.

På vestre Bolæren og på Jenseskjæret var det brudd for tønsbergitt, som blant annet ble benyttet da man bygde kirken på Husøy. Bergarten fra disse bruddene er sterkt rødebrune med utpregede fenokrystaller som gir bergarten sitt fine særpreg. Foruten nevnte brudd ble det tatt ut tønsbergitt på Hvalø og på Nøtterøy, samt på Vear flere steder.

Bergarten ble benyttet i flere monumentale bygg i Kristiania på den tiden. Grunnmuren i Frimurerlogen og Enkekassens bygning i Oslo består av samme bergart. Slottet i Oslo har også tønsbergitt i sin grunnmur. Flere av inngangspartiene i Oslos praktbygg er preget med nordmarkitt og tønsbergitt.

Hvorfor ikke naturstein?

At kvalitet koster er noe vi alle vet, men bruker man noe av det man har for hånden, tar vi jo vare på særpreget som tønsbergitten i grunnen har. Grunnlaget for for velferd og utvikling er geologien, med sin allsidighet som vi i alle tider har........

© Tønsbergs Blad