Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dere imponerer meg. Det er så mye å klare, ikke minst så mange situasjoner barn kan havne i. Fra 2. klassingen som plutselig vil være tenåring med sminke og som slutter å leke, til gutten i 5. klasse som ikke vil på skolen lenger.

Det er ikke lett å finne ut hva en skal gjøre. Dere vet bare at her må vi stille opp. Dere har foreldrekraften som gjør at dere går mil for å løse utfordringen. Vi er så glade for denne kraften. Men hvordan møter vi dere når dere kommer med utfordringen og vil ha hjelp?

Vi som har møtt mange foreldre får noen ganger tilbakemeldinger på hva som gjorde at det snudde i et krevende problem. Det som går igjen er at vi spilte på lag, at vi hørte på hverandre og tenkte ut løsninger sammen. Noen ganger var det små enkle råd som foreldre tok til seg, andre ganger var det et mer omfattende samarbeid med samtaler over tid, mot samme mål.

En forelder sa at hun ble mer trygg i å stå på og gjøre dette vi hadde planlagt når vi samarbeidet. Hun ble ikke så usikker. Telefonsamtaler, sms eller møter der vi snakket om hva er det som virker og ikke virker.

Noen ganger fungerer ikke dette samarbeidet. Det kan handle om at det er mange teorier som virrer mellom hjelperne, lærere og spesialister. Det er når vi ikke helt forstår, men leter under mange steiner. Noen er blitt mer sikre enn andre på hva som er feil. Dere foreldre blir med på utprøving, vil samarbeide, men er kanskje forvirret over hvordan det skal gjøres.

Hvordan få evaluert det vi gjør? Jeg vil at du hever stemmen hvis du ikke tror på våre forslag. At du spør med frimodighet om vi kan gjøre en ny vurdering. Jeg vet at du kjenner datteren og sønnen din. At du har andre kanaler enn oss hjelpere til å få vite om vi er på sporet av rett........

© Tønsbergs Blad