Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mennesker ber om hjelp og blir ignorert. De blir avvist i døra, sendt hjem fra akuttmottak, eller får henvisninger som kastes av spesialisthelsetjenesten med begrunnelsen: «Ikke alvorlig nok».

Men hva betyr egentlig «ikke alvorlig nok»? Hvorfor må man være psykotisk, akutt selvmordstruet eller påføre seg selv fysisk skade før systemet reagerer? Hvorfor griper ingen inn mens det fortsatt er tid? Henvisningssystemet er en tragedie i seg selv. Fastleger, som har noen få minutter med pasienten, blir bedt om å oppsummere komplekse psykiske utfordringer i én eller to setninger. Og hvis det ikke står «fare for liv og helse» med store bokstaver, blir henvisningen ofte avslått.

Det skjer hver eneste dag. Dårlig tid, dårlig kommunikasjon og rigide vurderingssystemer gjør at mennesker blir stående i limbo – noen i måneder, andre i årevis. Og midt i dette står de pårørende – foreldre, søsken, ektefeller, venner – som ser en de er glad i sakte forsvinne. De ringer. De skriver. De trygler. Ikke fordi de vil være krevende – men fordi de ser at hjelpen ikke kommer.

Og hva får de igjen? De blir ignorert, avfeid, mistenkeliggjort.........

© Tønsbergs Blad