SKOLEUTFORDRINGER

Forestill deg dette: Mannen din blir utbrent på jobb. Han slutter å møte opp. Legen lytter, NAV kobles på, kanskje får han hjelp fra et rehabiliteringssenter. Ingen spør deg, som ektefelle, hva du har gjort galt. Ingen gir deg ansvar for å få ham raskt tilbake i arbeid. Han får hjelp. Du får støtte.

Samfunnet forstår.

Men hva hvis det er barnet ditt som ikke klarer å gå på skolen? Da snur alt.

Plutselig blir du – mor eller far – ansvarlig for å få barnet ditt «tilbake». Du blir møtt med mistro, spørsmål, forventninger. Hva har dere gjort hjemme? Hvorfor setter dere ikke grenser? Er det ikke bare latskap – eller dårlig oppdragelse?

Som fagperson har jeg jobbet tett med familier, skoler og hjelpeapparat i over 16 år. Jeg har sett hvor mye foreldre strekker seg. Jeg har også sett hvor fort blikket rettes mot dem når barn slutter å gå på skolen. Det finnes forskning som støtter foreldrenes opplevelser: En studie omtalt på Forskning.no viser at mange foreldre til barn med skolevegring blir psykisk syke selv. Halvparten opplever angst eller depresjon, og nesten 80 prosent føler at skolen tviler på deres erfaringer.

Det er alvorlig. Ikke bare for foreldrene. Men for barna.

Foreldre er ikke fienden. De er nøkkelen.

Likevel står de i skvisen. Hver dag. Barnet deres ønsker å gå på skolen, men får det ikke til. De kjemper for hjelp – men møter et system som ber dem «være tålmodige», «sette grenser», «prøve på nytt». Ofte blir det ingen reell støtte, bare ansvar. Og mens foreldre ber om hjelp, blir de samtidig evaluert.

«Er du tydelig nok?»

«Gir du for mye støtte?»

«Har du egentlig........

© Tønsbergs Blad